Kommunevalget: Demokrati eller klassekamp?

Idealisme: Å gå inn for det som er rettferdig, det du tror på, det som tjener verdens utvikling, det som skaper konstruktivt samarbeid, avspenning  og en lykkeligere verden, det som gagner vår nedslitte natur.  Er det det det gjelder i valgkampen og i våre politiske avgjørelser. Eller?

Våre største, våre to hovedsaklige  motstridene partier gjennom tidene, Arbeiderpartiet og Høyre. Hva representerer de? Helt åpenbart: Det er ikke reell idealisme. Det er ikke spørsmålet om hva som gavner verdens utvikling og samarbeidet på jorda. Det er tvert imot spørsmålet: Hva gagner meg best. Hva tjener jeg mest på?

Høyre: Hvordan reduserer jeg min skatt? Hvordan kan jeg øke mitt eget albuerom. Hvordan kan vi gjøre det som jeg tjener mest på, Det som gagner min økonomi best? Alt det andre og verdens generelle utvikling gir jeg egentlig som høyremann pent blaffen i! Bedriften min må få tjene mer penger!!

Arbeiderpartiet:  Vi hører til arbeiderklassen. Vi er utnyttet av bedriftene. Nå må vi sørge for å få en større del av kaka. Vi vil ikke være bare et kveg som skal slite for andre og bli skaltet og valtet med. Vi er underbetalte. De rike må betale mer skatt, det tjener oss! Vi må gå til streik for å tvinge frem en større andel av kaka til oss!
Nå er vi kommet litt i problemer: Folk er blitt rikere. Det er blitt flere kapitalister. Arbeiderklassen har skrumpet inn i antall og oppslutning. Maskinene har overtatt mye av jobben vår. Vi er blitt for få. Derfor taper vi stadig andel. Vi blir stadig  færre og færre.  Mange syter over ledelsen vår, De er for lite styringsdyktige, har for lite karisma. Nei, det er feil! Det er et villspor. Arbeiderpartiet krymper stadig fordi vi er færre og færre som tilhører den underdanige arbeiderklassen!

Senterpartiet eller Bondepartiet er  vel det eneste som fremmer saken for en enkelt, men kanskje den viktigste yrkesgruppen: Jordbruket!

Ja, selvfølgelig, der er fløypartier: Fremskrittspartiet som mye består av ultrarike: De går lengre enn Høyre i kravet om egen frihet.  SV og Rødt på den motsatte siden, er i ytterkant av Arbeiderpartiet. De består mye av dårligere betalte arbeidere, med svakere posisjoner i samfunnet.
Venstre er vel kanskje funksjonærpartiet. De som ligger sånn litt midt mellom ytterfløyene i sin klassekamp.

Men hva så med Idealistene i samfunnet? De som ikke bare vil mele sin egen kake, men går inn for en bedre verden? De som i mindre grad fremmer sin egen posisjon. Da sitter vi igjen med to ganske marginale partier: Kristelig Folkeparti som vel vil at Gud eller de kristne idealene skal  regjere mest mulig og Miljøpartiet de grønne som faktisk i utgangspunktet ser med bekymring på naturens utvikling eller fallitt.

Skal vi kalle dette demokrati? Er ikke maktkamp en riktigere betegnelse?  Er det rart at sivilisasjonen og naturen står i fare når vi nesten utelukkende er interessert i vår egen posisjon, når det hele stort sett dreier seg om å karre til seg mest mulig? Vi trenger systemforandring! Har du konstruktive forslag?

Bjørn

Verdensherredømme eller Fred?

Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du mener bør gjøres. Du kan sende oss ditt bidrag nedenfor!


Hvis det Putin sier er sant, at hans eneste ønske er å holde NATO unna og befri Donbas, er det virkelig i Europas interesse å la USA føre en proxy-krig mot Russland i Ukraina fremfor å la Putin få viljen sin, når Putin åpent antyder bruk av atomvåpen?

Hjertelig takk for et meget betimelig spørsmål! Jeg er nok som deg lei for de mange til dels meningsløse svar du har fått.

Som vi vel alle har erfart, har USA gjennom alle våre tider hatt en voldsom og nærmest hysterisk frykt og aversjon mot kommunismen og Russland. I Europa har vi nok hatt et mer avslappet og realistisk forhold til den, selv om det vel ikke har vært noen ideal-ideologi for oss heller.
Kanskje er det derfor USA stadig forsøker å skaffe seg et verdens-hegemoni, og tilegner seg så mye makt og innflytelse som mulig.

Det synes åpenbart at den sørgelige urealistiske russofobi, engstelse og rustningsideologi vi nå er inne i, slett ikke forsvarer oss, men bare  setter oss i stadig stigende fare med økende propaganda, hat og rustningshysteri. Det er uhyre leit at vi ikke ser dette selv! Selv om vi ikke deler ideologi med Russland, har vi nå siden Nansen og Quisling’s hjelpeprogram overfor nødlidende Russland, hatt et gjennomgående fornuftig samarbeid med Russland uten store konflikter.

Det er åpenbart at ikke bare i Russland, men også her, er våre oppfatninger i  høy grad preget av den propaganda vi er utsatt for fra myndigheter, media og andre! Vi er uten å reflektere over det, hele tiden utsatt for urealistisk svartmaling av Putin og Russland. Det betyr naturligvis slett ikke at Putin er noen engel, men hele tiden blir vi pumpet full av at nærmest alt galt som skjer er Putin’s og Russlands feil! Det er synd, det ødelegger fornuftig meningsutveksling og mulighet for fruktbar gjensidig påvirkning.

Vi husker godt hva som hendte: Vi fikk opprøret på Maidanplassen. Storparten av det Ukrainske folket jublet. De overstrømmende hjelpepakkene fra vest var så mye mer generøse enn det østen kunne tilby. Men provinsene øst i Ukraina,  mye med russisk opphav, slekt og forbindelser, ville beholde sin tilknytning til Russland
President Poroshenko lovet folkeavstemninger. Områder som foretrakk å fortsette sin øst-tilknytning skulle få fortsette med det. Alle var glade og optimistiske. Men så kom utenriksminister John Kerry fra USA farende for å ordne opp. Da han drog hjem var det hele glemt; alt skulle vestifiseres!

Krim ville ikke være med på dette, holdt folkeavstemning, som vesten ikke ville støtte, men fikk over 96% oppslutning for å bevare sin tilknytning til Russland. Vi husker det godt. Folket der jublet. Ikke en blodsdråpe ble spilt, men Vesten gremmet seg.

Hadde avstemning blitt foretatt også andre steder, ville nok det samme skjedd blant annet i Donbass. Da kunne landet blitt delt i to med fortsatt samarbeid og lykkelige forhold mellom øst og vest i landet. Der er rikelig med livsgrunnlag med korn og metallindustri på begge sider.
Men USA fikk med seg Europa, som dilter etter i ærbødighet, skummet over av raseri og kalte dette for Annektering av Krim. Uttrykket er altså fullstendig feilaktig, men har konsekvent blitt tviholdt på siden!

Det samme kunne ha skjedd i Donbass og andre øst-provinser. Dette ble det satt en stopper for. Folket var i opprør, borgerkrigen startet, og varte i 8 år frem til Putin overtok med sin krig. Borgerkrigen viste naturligvis hvor mye heller folket ønsket fortsatt Russland-tilknytning. 14 000 Ukrainske liv gikk tapt og mye ble ødelagt. Hatet på begge sider av frontlinjen økte!
Hadde bare vesten velsignet et fritt lokaldemokrati i landet, kunne Ukraina i dag levd lykkelig med fredelig fordeling mellom øst og vest!

Etter Putin’s stadige oppfordringer, og   langvarig intens borgerkrig i landet, ble det for mye for Putin. Han tenkte utvilsomt at en rask avslutning på konflikten ville være mulig om han intervenerte med stridskrefter. Etter to dagers krig uttalte han som så mange ganger før, og etter: «Tillat folkeavstemning i øst, og hold Ukraina fri fra NATO, så kan demokratiet få råde og alle kan leve lykkelig forlikte. «Dette uttalte han klart og tydelig selv om vesten hadde vunnet herredømme og oppslutning over nesten hele det store, fra naturens side meget rike landet Ukraina! Men der tok han dessverre skammelig feil, ingen ville høre på han!

Baktanken var antakelig god, alt skulle bli bra! Men USA kunne ikke tenke seg å miste grepet, nå som de hadde fått kontroll over dette store rike landet helt på grensen av Russland! USA så for seg en voldsom styrking av sin posisjon overfor Russland. USA satte alle mulige krefter inn for å bevare HELE landet under sitt herredømme!

Historien har vist oss det så mange ganger: Har du først startet en krig, vil du nødig slutte og gi opp, samme hvor galt det går!!
Jeg tror nok Putin, da han fikk se hvor voldsomme motkrefter han møtte, angret voldsomt på angrepet. Så klarte USA, med hjelp fra NATO, å stable nesten hele Europa på bena i sin enorme våpen- og krigsinnsats. Og har du begynt, er det ikke lett å stanse, selv hvor ødeleggende alt ble for Ukraina!
Det er paradoksalt at USA, med sin propaganda og noe forvridd informasjon, har klart å få med seg nesten hele Europa i sitt våpenkappløp mot Russland..

Dette er vel litt av USA /NATO’s propaganda overfor oss:

Folkeavstemninger. Vi skal liksom være strålende mennesker og hyller naturligvis demokrati og folkeavstemninger. Allikevel er vi nå livredde for å få sannheten på bordet! Putin har gang på gang forsøkt å iverksette distriktsvise folkeavstemninger, men resultatene har slett ikke alltid blitt troverdige. Hadde vi derimot vært litt oppriktige i vårt ønske om å måle folkemeningen, kunne vi utmerket godt blitt enige om opphold i kamphandlingene, felles styring og kontroll av avstemningene og enighet om å handle deretter. Men dessverre, helt tydelig, i stedet for å være enige om å handle etter resultatet, har vi (eller USA?) har vært livredde for resultatene og motsatt oss avstemningene med alle krefter! Vi vil, som på Krim ikke ha et oppriktig avstemningsresultat!

Skremselsbilder. Sannsynligvis etter avtale med USA, står NATO-sjefen i ramme alvor og forteller oss at om vi ikke vinner krigen, må vi regne med at Putin vil angripe også oss! Jeg tror nok han også forstår at det er det motsatte som er tilfelle: Jo mer vi deltar i krigsforberedelsene, dess mer vil Russernes fortvilelse og hat vokse. Dess mer vil de ruste opp og farene for angrep mot oss vil øke!

Rørledningen. Etter stor innsats fikk Russerne på plass en rørledning gjennom Østersjøen for å kunne eksportere gass til Europa. Rørledningen ble sprengt. Vi hørte litt om en Ukrainer og En båt som ble leiet fra nordkysten i Sentraleuropa. Vi hørte ikke mer om det. I stedet kom det ganske straks opp et syn på at det måtte være Russland som stod bak!
I all verden, å sage av den grenen du selv sitter på, hvor sannsynlig er det?

Korn-eksporten. Russerne ville ikke fornye avtalen. Selvfølgelig barbarisk og umenneskelig, det må vi da kunne være enige om! Men når det så dukker opp at deres betingelser var at deres korn også skulle komme verden til gode må vi vel også kunne rette søkelyst mot oss selv og våre egne motiver?

Prigozhin. Ja, Wagnergruppen består av brutale russiske krigere. Putin burde holde seg for god til å benytte dem, og Prigozhin var rasende på Putin fordi han ville ha mer våpen. Konflikten løste seg og nye oppgaver for Russlands sak stod på vent i Afrika. Vi vet ikke hvem som sprengte flyet, men at Putin stod bak drapet på samarbeidspartneren som fikk nye oppgaver fra han er nok det aller minst sannsynlige. Allikevel proklameres det uten motsigelser at Putin står bak!
——————
Vi svelger det hele og ser ikke all propagandaen vi ligger under for! Hele stortinget (?) er omsider blitt overbevist! NATO har en leder som ligger fullstendig under for amerikanernes meningsløse konklusjoner, påstår at krigen må fortsette to the bitter end for å unngå selv å bli angrepet, mens alle bør forstå at det er hatet vi skaper som nettopp setter oss i fare! Han vedgår også at han ikke overhode har forsøkt å snakke fornuft med Putin til tross for at Putin hele tiden har kommet med tilbudet: Tillat folkeavstemning og følg resultatet. Hold Ukraina fri fra NATO som russerne ser som en voldsom trussel mot seg. Kanskje er det ikke rart at USA er fornøyd med en NATO- leder som så lett kan styres i den retningen de ønsker?

I vår politiske ledelse har vi også 3 uhyre krigerske damer fra ulike partier. De lykkes i å hisse oss opp mer og mer og setter oss i den største fare. De går ikke bare inn med krigshissing. De ser ikke at de ødelegger Ukraina fullstendig med sin kamp for våpenleveranser.  De setter også oss alle i fare for total-utslettelse, kanskje  med atomvåpen – alt for at USA skal kunne få kontroll også over hele Ukraina, inkludert de som motsetter seg det med alle midler!

Situasjonen innbyr oss nå kanskje primært til et spørsmål: Hva kan du og jeg gjøre for å få vårt folk til å se realitetene og få i gang fredsforhandlinger med Putin før det er for sent? Det koster så lite!: En fornuftig fredsløsning der alle får sin frihet til å slutte seg til dem de vil – og bare er til stor fordel for absolutt alle – og antakelig vil sikre oss mot en ny borgerkrig !!! Det vi nok kan være rimelig sikre på er at det vil få Putin til å puste lettet ut!

Utviklingshjelp kontra Våpenstøtte kontra Selvhjelp. Hva bør vi satse på?

Når strømmen er blitt meningsløst dyr så er det systemkorreksjon som må til og ikke bidrag! Vi bør slett ikke la strømprisen styres av meningsløse prisavtaler med utlandet!

Innenlandsprisen på strøm bør ved siden av tilgjengelighet styres av behovets art. Eksempelvis kan det innføres to strømprisfaktorer:

Faktor 1: Strøm tilgjengelighet. Jo mindre vann i magasinene dess høyere faktor.

Faktor 2: Strøm behov. Sett ulike faktorer for ulik viktighetsgrader. Eksempelvis følgende behovsklasser (med lavest prisfaktor for de førstnevnte): 1: Basisforbruk for private. 2: Nødvendig forbruk for samfunnsviktig virksomhet. 3: Minde viktig forbruk for samfunnsviktig virksomhet. 4: Basisforbruk for mindre viktig virksomhet 5: Tilleggsforbruk for mindre viktig virksomhet 6: Tilleggsforbruk for private.

Eksportprisen for overflødig strøm kan fastsettes etter tilbud og etterspørsel.
———————————-

Bistandsprosjekter må prioriteres strengt etter behov og forventet virkning på samfunnet, men bør totalt sett ikke reduseres.

Bidrag til NATO’s krigsprosjekter og Ukrainas militærhjelp er uhyre tankeløse og må åpenbart avsluttes øyeblikkelig i sin helhet! De er totalt ødeleggende for alle parter i verden, både de de blir brukt mot og de som bruker dem! Vi har til de grader erfart at det hele virker mot sin hensikt og involverer enorme summer. De skaper enorme ødeleggelser av alle slag for alle parter, ruinerer verdier og livsgrunnlag og skaper lidelser, drap, hat, økt krigsfare og de største miljøødeleggelser verden har vært utsatt for. De er en total og meningsløse skandale for alle parter og en enorm skamplett for oss som står bak!! Nå må vi ikke lengre la oss lure av krigshisserne men stanse grusomhetene!!

Prosjektene vi bør involvere oss i må være de som lindrer sult og nød, løser mellommenneskelige floker på konstruktive måter, øker levestandarden for trengende, skaper samarbeisdsklima, begrenser overbefolkningen. og skaper grobunn for positiv utvikling.

Jeg har selv litt erfaring for slikt arbeid, bl.a. gjennom industriutvikling i bl. a. Kenya. Der fikk jeg etter 10 år særlig skapt: Bedrifter som ga grunnlag for bedre kyr med økt melkeproduksjon gjennom kufor for tørkeperiodene. Brødbaking. Skinn og lær til sko. Garn, tekstiler og klær bl.a. av gamle filler. Regnvanntanker for husholdningene på bygda. Rustfrie kjøkkenbenkbeslag med oppvaskkummer. Kopper og kar i steintøy av leire. Byggematerialer bl.a. av leire. Bruksmøbler og mye annet. I alt ble det ca. 200 bedrifter med 2000 ansatte. Det kostet den norske stat 15 millioner kroner eller 7.500 kroner pr. ansatt. Kan du klare det samme her hjemme?

Hovedhensikten med slike prosjekter i regi av NORAD eller FN var naturligvis å skape bedre levekår, utviklingsmuligheter og avspenning mellom folkeslagene som er et av de største problemene i dag.

Synes du ikke folkene er verd det på rimelig bekostning av oss som velter oss i overflod og kjedsomhet fordi vi har for mye?
Bjørn

Koranbrenning! Hva tenker du om det?

Ytringsfrihet! Det må vi da absolutt hegne om! Vi kan være uhyre glade vi kan få lov å uttrykke hva vi mener her i Norden.
I strenge regimer kan folk både bli fengslet og drept når de sier hva de mener. Ofte rammer det folk som ser at samfunnet er på fullstendig feil vei.  Kloke irettesettende ytringer kunne hjelpe samfunnet inn i mer fornuftige spor.  Det kan gjelde både moral, korrupsjon, undertrykking, religion, styresett, og krig. Jeg vil ikke nevne noe eksempel, men du kjenner sikkert mange selv.  Både her og der er vi dessverre ofte så innsauset med feiloppfatninger at vi ikke merker det selv, men tror på dem!

Da er ytringsfriheten er svært viktig både overfor hverandre og overfor våre myndigheter. Vanetanker, propaganda, bevisst inndoktrinering av feiloppfatning nyttes  dessverre mange ganger helt bevisst for å styre oss til både gale og ukloke tanker og handlinger. Det er dessverre også bakgrunn og årsak til alvorlige konflikter og kriger, antakelig de fleste av dem!
Jeg skrev en gang en bok om kreativ problemløsning. Verdianalyse het den, og handlet om hvordan vi kan bruke den frie tanke til å forbedre dårlige løsninger, løsninger som ofte blir aksepterte med selvfølgelighet. Informasjonsinnhenting,  vanetanker, ideutvikling  og resultatanalyse  var sentrale elementer. (Er du interessert har jeg ennå noen eksemplar av boka!)

Men så kommer spørsmålet: Hvordan skal vi ytre oss? Hvordan skal vi si hva vi mener? Naturligvis, skal vi komme noen vei med tankene våre må vi fremme dem på en måte at de blir forstått. Helst må vi også kunne analysere situasjonen, forklare hva som er galt med den, hva vi bør sette i stedet og hvordan! Hatefull svartmaling, vold og tvang virker bare negativt.

Alle husker vi massakrene på Utøya. Det var meningsløse angrep fordi gjerningsmannen brukte makt i stedet for vett og saklige argumenter.  Hva ble resultatet?:  Aldri har vel noen oppfattet et budskap så negativt som da! Alle slo vi ring om de som ble angrepet. Ofrene  fikk naturligvis langt mer sympati og medfølelse, også med sine politiske oppfatninger enn de ellers ville ha fått! Selv FRP’s leder Siv Jensen gikk da i kompaniskap med arbeiderbevegelsen. Hatefulle handlinger og ytringer virker konsekvent mot sin hensikt! Det bør vi nå snart ha lært!

Slik virker også koranbrenning! Ødelegger du koranen fordi du vil angripe den muslimske religion så virker også det stikk motsatt. Ønsker du å endre vår oppfatning, hva enn det gjelder, bør du gjøre det med kjærlighet, og drøfte forholdene med oss på et opplysende og saklig grunnlag, og la oss forstå saken og dens konsekvenser med fordeler og ulemper.
Jeg vet ikke hvor mye de som brenner koranen kjenner til religionen med hensikter, forskrifter, krav og mål.  Med det er der vi må begynne med opplysning og analyse, uansett hva det dreier seg om.

Ytringsfrihet er viktig, men vil du oppnå noe med dine ytringer så vær saklig og konstruktiv, og skap gjerne en debatt.
Meningsløse men forsåvidt lovlige handlinger trenger ingen å innvilge spesiell tillatelse til. La folk behandle eiendelene sin som de ønsker, det har de lov til, men å gi sånt noen som helst oppmerksomhet er unødvendig og uklokt! Slike handlinger skaper bare vonde følelser og de virker naturligvis stikk mot sin hensikt! Kunne vi alle forstå det ville det bli slutten på terror!
Bjørn

 

Hvilket politisk parti mangler vi i Norge?

Ja, jeg fikk dette spørsmålet. Det er snart valg så jeg fant spørsmålet betimelig, og kom da opp med forslaget nedenfor. Mitt idealparti rekker  nok ikke  verken å etablere seg eller å redde verden i denne omgangen, men er du en ildsjel så finnes der likevel et håp.  La oss høre hva du tenker!

Dette er vel de viktigste partiene i dag:

  • Fremskrittspartiet: Kanskje vårt mest egoistiske parti. De vil ha frihet for den enkelte til å karre til seg mest mulig! – på bekostning av hva?
  • Høyre: De vil ha mer til dem som har mest, og vil gjerne sloss for at USA skal regjere verden – med mest mulig våpen!
  • Venstre: Et ulveparti i fåreklær. De snakker pent om naturen, men har dessverre nå utviklet seg til å bli et av de mest krigerske.
  • Senterpartiet: De vil ta vare på bonden og jorda og holde gardsbrukene ved like. Supert det, men de vil dessverre også ha for mye opprustning!
  • Kristelig Folkeparti: De tror ikke på røyk og fyll. Så bra! Men de tror visst også at Gud er en kriger.
  • Arbeiderpartiet: Det var en gang et viktig parti som tok vare på fattigfolk. Nå som her ikke er flere igjen av dem, tror de dessverre også på militarismen.
  • Sosialistisk Folkeparti: De tok over etter Arbeiderpartiet. Finn Gustavsen og Berge Furre ville legge ned våpnene, men det er dessverre glemt nå.
  • Rødt: En  kraftig kamp for de små mot de store, men så stemte de dessverre til slutt bort sine fredsidealer.
  • Miljøpartiet De Grønne: Har heldigvis grønne idealer men ser dessverre ikke helt hva som må til. Det verste er vel at de har glemt fredsarbeidet. Før sa de at fred skulle være det grønneste av alt!

Huff! Verden fortsetter sin skjeve gang mot mer elendighet og undergang!

Den dagen vi får tilbake et parti som vil ha fred og vennskap med resten av verden, gi en utstrakt hånd til de som trenger hjelp og legge ned våpnene, vil jeg også begynne å stemme igjen.
Kan de også  forstå at vi er blitt alt for mange, forbruker og kaster for mye, vil de hjelpe andre, ser de at våpnene bare setter oss i enda større fare og skaper mer frykt, hat og og trusler mot oss selv, da vil jeg melde meg inn og jobbe for saken. Da har vi sjansen til å  oppleve en fremtid – til og med en fredelig sådan fri for hat og frykt!

Jeg tror vi skal kalle det FREDS- OG FREMTIDSPARTIET! Vi trenger det så inderlig!  Hva tror du? Skal vi sette i gang før det blir for sent?  Vil du være med å lage et program?
Bjørn

 

Hvor farlig er det å ha en negativ innstilling?

Dette spørsmålet ble forelagt meg. Jeg syntes det var for negativt vinklet, og jeg svarte som følger:

Negativ innstilling til hva??
Selvfølgelig skal vi ikke ha en en negativ innstilling til noe uten situasjonsvurdering. Ved de aller fleste saker er der pros og cons, og disse må vi alltid veie mot hverandre før vi tar stilling til en sak.
Å la være å vurdere en situasjon og bare jatte med er livsfarlig og er utvilsomt noe av årsaken til alt galt og uheldig som foregår både i samfunnet og på det personlige plan.
Det kan også også være uhyre skummelt for opphavet til nye eller gamle ideer ikke å få innsigelser. Noen ganger kan innsigelser være basert på vanetanker og feiloppfatninger som florerer i samfunnet. Du kjenner nok begrepet hylekor! Andre ganger er de basert på tenkning og fornuft og kan hjelpe oss å komme på rett kjøl, hva enten det gjelder storsamfunnets tanker og handlinger eller personlige saker.
(Det forsøker jeg her i bloggen, men jeg vil gjerne også gi plass til dine tanker.  Vi bør jo alle være åpen for at motsigelser noen ganger kan være på sin plass.  Er de ikke det, så åpner de i alle fall for drøfting av saken og ytterligere  forklaring som det ofte kan være behov for!)
Nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken!
Bjørn

Hvordan virker vår opprustning på andre nasjoner og på oss selv?

Tror du vi får folket og ledelsen til å forstå realitetene og problemene?
Forsvaret er dessverre for fryktinngydende! Særlig

fordi det er sammenspunnet med NATOs enorme krigskraft.
For ikke lenge siden hadde vi besøk av amerikanske atomvåpenfarkoster både i
Tromsø og Bergen. Dette, og mye annet, har naturligvis vakt stor bekymring i
Russland. Selv om vår intensjon bare har vært å sikre oss selv, har det av
andre blitt oppfattet som en voldsom trussel mot dem!

Hva har det resultert i? Naturligvis betydelig frykt, særlig hos russerne! Frykten har igjen trigget både akselerert opprustning og krigstrening rettet mot oss. Frykten deres har blant annet ført til trening i atomangrep, spesifikt rettet mot Tromsø og Bergen med øvelser utenfor Norskekysten! Det har gjort dem klare til å utslette oss, ikke fordi de ønsker det, men av ren redsel for hva vi kan finne på overfor dem!

Svaret på enhver opprustning på vår side er helt naturlig økt opprustning også der, økt spenning, økt hat, økt gjensidig opprustning og økt utslettelsesfare: Jo mer vi ruster, dess større fare setter vi ikke bare potensielle motstandere i, men faktisk, særlig oss selv!
Supplert med den ganske meningsløse nedsnakkingen og propaganda vi har brukt om russerne har det hele i stor grad resultert i økt trussel mot oss!

Det er på høy tid at vi ser disse enkle fakta i øynene. Det er på tide at vi innser at skal vi få økt trygghet i landet vårt, må vi faktisk ruste ned og ikke opp!
Vi må slutte å tro at noen vil angripe oss for å erobre oss. Når noen ruster mot oss er det fordi de er engstelige for hva vi kan finne på, ikke fordi de vil kapre vårt territorium!
Russerne på sin side er humanitært sett dårligere stilt enn oss. For dem er opprustning en veldig stor byrde som går ut over levestandard og trygghetsfølelse. Spør dem! De kan utvilsomt forsikre deg om at det er ikke noe de heller vil enn å kunne engasjere seg mer i å utvikle de positive sidene ved tilværelsen og mindre i krigsforberedelse. Mest av alt ønsker de egentlig å være venner med oss. La oss reagere tilsvarende!!

Se nå bare på det nøytrale Sveits med sitt folkestyre og sine enorme verdier som vel kunne friste noen hver:
De er ikke medlemmer verken av NATO eller EU, og deres forsvarsutgifter er blant de aller laveste i verden med 0,7% av sitt BNP. De virker ikke truende på noen. Derfor har de heller ikke, gjennom alle moderne tider, vært truet eller angrepet!
(Kanskje det dummeste de har gjort er å være med på de samarbeidsødeleggende sanksjonene mot Russland, men foreløpig har ikke det hatt noen betydning for dem. For å kunne påvirke russerne i positiv retning er naturligvis noe tillit og samarbeid viktig.)

Javisst: Putin gikk til et grusomt angrep på Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Det var, helt åpenbart fordi (og det har han bekreftet!):

  1. Han ble engstelig for Vestens stadige overtakelse av flere av deres nabostater som var tenkt å være noenlunde nøytrale.
  2. Hoveddelen av Ukraina ønsket tilknytning mot vest, men han ble fortvilet da vesten også tiltvang seg østområdene i landet som i stor grad var bebodd av hans folk. Han hadde allerede sett på borgerkrigen som hadde rast i 8 år, og har fra tidligere lovet dem beskyttelse.
  3. Han var engstelig for at NATO skulle inkludere Ukraina og utgjøre en økt trussel mot samfunnene i øst. (NATOs nylige oppførsel i Libya og Irak har neppe heller beroliget ham.)

Det paradoksale er, at hadde vi i stedet for å overøse Ukraina med
ødeleggelsesvåpen, latt østprovinsene få sin frihet etter folkeavstemning,
hadde krigen vært over forlengst! Da kunne vi alle ha levet med tillit,
samarbeid, reelt demokrati, fred og en positiv utvikling.
Det vil dessverre amerikanerne og NATO fortsatt ikke
være med på, og vi lar oss styre av dem – heller enn å tenke selv!

Unnskyld uttrykket: Da går alt som vi ser til Helvete. Hva kan du gjøre for å hjelpe oss å snu den meningsløse utviklingen?
Bjørn

Hvorfor vil så mange sende mer våpen til Ukraina, når de ser at det bare forlenger krigen, skaper mer vondt blod, dreper flere og ødelegger landet?

Dette spørsmålet fikk jeg på et nett-forum og svarte som følger, så nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken!:

Takk for et godt og viktig spørsmål!
Det er dessverre ikke bare russerne som driver propaganda. Vi er også i høyeste grad utsatt for opphissende propaganda, kanskje særlig fra USA og NATO.  At vestlig propaganda virker på oss, kan du også tydelig se på de fleste innleggene i media!

Putin har gjentatte ganger  fortalt oss at det han sloss for er frihet for Ukrainas  øst-provinser.   I motsetning til resten av landet,  ønsker  majoriteten der sin primære tilknytning til Russland.  Hos oss hamres det  løs om at Putin ønsker å legge hele landet under seg og nærmest tyrannisere dem – og klarer han det, vil han også forsøke å gjøre det samme mot oss, hevdes det. Påstandene er naturligvis uten noen som helst sannsynlighet eller rot i virkeligheten. Skulle han ønske å angripe oss, ville  det nok langt heller være som en reaksjon på vår understøttelse av krigen mot Russland.

Vi  vet utmerket godt  at ønsket i Øst-Ukraina om fortsatt Russisk tilknytning er både reelt  og  heller ikke unaturlig, ettersom en stor del av befolkningen der er av russisk opphav og har mye av sin kontakt i Russland. For å forsøke å skjule dette faktum har vi heller ikke ville være med å styre og kontrollere folkeavstemninger om saken, men heller stemplet dem som urealistiske, noe de da gjerne også har blitt.

Putin har faktisk gjentatte ganger tilbudt fred om øst-regionene kan få sin frihet. Det var da også tvangs-vest-tilknytningen   av de uvillige øst-provinsene i 2014 som førte til borgerkrigen i Øst-Ukraina som varte i 8 år og krevde 14 000 menneskeliv! Den ble dessverre avløst av Putins enda grusommere og ganske umenneskelige invasjon. Han orket ikke å være vitne til krigen lengre, og startet noe som skulle vise seg å bli langt verre!

At majoriteten i øst heller ønsket å knytte seg til Russland enn til oss, det burde vi ha respektert. Demokrati bør også gjelde når det går i vår disfavør! (Som vi husker var det USA’s utenriksminister John Kerry som fikk president Poroshenko til å gå fra sine løfter om folkeavstemning om saken)

Noen blåser av Putins tilbud og sier  det er bløff når han ber om stillstand i kampene for å gjennomføre fredelige forhandlinger. Men i en sånn situasjon er vel intet bedre enn å prøve ut hans ønsker og snakke fornuftig sammen, så erfarer en snart i hvilken grad de uttrykte ønskene er alvorlig ment eller ei!?

Når vi på vår side ikke vil erkjenne at det er fornuftig, er jeg redd vi må innse at amerikanerne, også gjennom Zelensky,  for en hver pris vil sikre seg hele landet, koste hva det koste vil. Det vi nå erfarer er katastrofalt og sørgelig! Krigen kunne, om vi ville, vært over forlengst!
Bjørn

Burde vindturbinene på Fosen rives?

En bør aldri bygge noe som helst uten at alle konsekvenser er utredet og alle berørte har fått sagt sin mening. Der er alltid kryssende hensyn og følger.

Du trenger den strømmen du får, og vi har for lite av den! Hvorfor det? Primært fordi både folketallet, kravene og det individuelle forbruket øker og vi «trenger» stadig mer bygg, bedrifter, veier, mat og klær som alt trenger strøm.
Vi burde egentlig klare oss godt med vannkrafta, om vi ville stanse befolkningsveksten og redusere kravene. Det aller enkleste og viktigste er naturligvis å redusere befolkningsmengden, kravene og forbruket, men det mases dessverre hele tiden om det motsatte! Hva vil du?

Da blir spørsmålet: Hvordan skal vi dekke kraftbehovet? Vannkraft, Vindkraft på land eller hav, Solstrøm, Kullkraft, Gasskraft, Bølgekraft, Kjernekraft, Jordvarme eller hva? Selvfølgelig må vi da vurdere fordeler og ulemper. Alle har de ulemper, større eller mindre! Jeg vil gjerne sette opp et regnestykke, men er ennå ikke klar for det. Men dette er vel noen av de viktigste faktorene:

Hva er ulempene med vindkraft på land?
– Investeringer i forhold til produksjon og levetid: Langt ifra blant de verste. Svært mye bedre enn havvind.
– Ofring av liv for mennesker og dyr: Faktisk blant de bedre. ( De desidert verste her er nok kullkraft og kanskje kjernekraft)
– Natur- og arealbelastning: Får vindkraftra levetid, er den kanskje den beste av alle, noen få kvm og noen enkle adkomstveier, som kan gro til. Vesentlig bedre enn vannkraft!
– Utseende: Som med motene, et spørsmål om innstilling til saken!
– Tid for strømproduksjon i forhold til forbruk: Så lenge vi har vannkraft ved siden av, er det et begrenset problem.
– Lyd: Normalt moderat og søvndyssende
– Klimabelastning: Moderat. Den stagger også vinden i området!
– Beiteutnytting: Sannsynligvis et spørsmål om tilvenning. Da de første bilene kom ble hestene livredde. Nå enser de dem ikke!

Vi kan ikke si nei til noe uten å si ja til noe annet. Hva velger du da? (Personlig ser jeg at befolkningsbegrensning er det viktigste. Den sparer oss ikke bare for folks kraftbehov men også for  videre utbygging av bygg, veier, industri m.m. som alt igjen krever strøm og bryter ned naturen. Å redusere folketallet henger ikke bare sammen med fødselsraten men mer med innvandringen.  Nøden i verden lindrer vi ikke ved å ta folk hit, men ved å hjelpe folk der de hører til. Det har jeg god erfaring for!)

Vindmøllene står der allerede og belastningene er små i forhold til andre alternativer. De gir store fordeler i forhold til belastningene. Å flytte dem er nå svært krevende og virker mot sin hensikt!
Vindmøllene gir inntekter. Sørg da bare for at disse kommer lokalbefolkningen, reindriftsamene og reinbeitingen til gode i stor grad så tror jeg alle kan bli  godt fornøyde.
Bjørn

Skal vi fortsette å levere våpen eller få i gang en dialog?

Ja! Nå begynner det heldigvis omsider å gå opp for oss at løsningen også for Ukraina, går igjennom å snakke sammen! Da er der håp!
Som ved andre kriger er det bare gjennom samtaler og fornuftige forhandlinger  problemene kan løses! Fortsetter vi bare å ødelegge hverandre med krig, løser vi ingen problemer. Tvert imot!  Vi bør nå ha erfart at krigen ødelegger ikke bare hverandres liv og livsgrunnlag men også tillit og vilje til å kommunisere. Med krig skaper vi hat, ødeleggelse og hevnlyst.

Beklagelig, dette har ennå ikke gått  fullt opp for verken oss, USA eller NATO. Vi fortsetter med krigshissing, våpenrasling og  meningsløs propaganda full av falske slutninger. Blant vår farligste propaganda  er påstander om at gir vi etter for Putins ønsker, så vil hans appetitt på å legge under seg resten av Europa vokse, og vi setter oss selv i fare!

Dette er naturligvis meningsløst og livsfarlig tøv. Jo mer  motstand og vold Putin møter, dess mer vokser både hans frykt og hevnlyst. Ikke bare han, men store deler av  østen  vil da erfare at vi vil rane til oss områder og tviholde på dem. De vil tro at vi vil gjøre  nye fremstøt for etter hvert å legge Russland under oss! Dette uttalte Putin også i sin tale til folket nå den 22/2. Det var tydelig å se i videoen fra det store møtet at han fikk gjennomslag for sin frykt.  Dette er dessverre en naturlig reaksjon på situasjonen slik de opplever den.

Derimot, forhandler vi fornuftig og respektfullt med Russerne om situasjonen, vil de erfare at vi er humane mennesker som ønsker konstruktive løsninger til det beste for alle. Realiteten er altså det motsatte av de tanker både NATO og flere av våre ledere pumper oss fulle av!
Til overmål, NATOs leder har også gått ut og skrytt av at han ikke har villet snakke med Putin overhode!

At Putin på sin side ønsker å snakke med lederne i Ukraina og Vesten, har han gjentatte ganger vist. Han har også gjort klart sitt mål for krigen: Mulighet for selvstyre i østlige områder i Ukraina uavhengig av resten av landet. Målet er faktisk fornuftig, selv om hans krigsangrep var og er barbariske og tragiske. De virker også til de grader mot sin hensikt. Det gjelder generelt for krigsangrep og  voldsanvendelse. Problemer med motstridende interesser kan ikke løses med vold. Det burde v i for lengst ha lært!

Hvorfor gikk Putin til krig? Hva vil han oppnå? Vi vet det godt! Men det ser ut til at noen ønsker at vi skal glemme det! Putin har mast om det igjen og igjen. Han nevnte det også som et ultimatum kloss etter krigens start:  Han aksepterte faktisk at Ukraina slet seg løs fra sin Russland-tilknytning og knyttet seg til Vesten. Folket ønsket det. Det stemte bare ikke for majoriteten i øst-provinsene. De ønsket å beholde Russland som sin nærmeste samarbeidspartner. Det var neppe rart i deres tilfelle. De snakker Russisk, har sine forbindelser der og er av Russisk ætt. (Donbas-regionen som det særlig dreier seg om utgjør 7% av  arealet og 14% av befolkningen i Ukraina) President Porosjenko lovet dem folkeavstemning og frihet. Men da kom USAs utenriksminister John Kerry farende. Da han drog tilbake var lovnadene glemt. Ukraina skulle være ett rike, basta!  Så brøt helvete løs! Folket i Donbass-regionen var i opprør og borgerkrigen som varte i 8 år med 14 000 drepte startet!

Ukraina er egentlig et rikt land, Europas største og et gedigent kornkammer. Der er  rikelig næringsgrunnlag både i Øst og Vest. Landet tåler utvilsomt godt å bli delt i to!
Putin ble forferdet over mangel på frihet for østprovinsene. Han ble også redd  for ytterlige krav om vestifisering fra USA.
Hans bønn om folkeavstemning og frislepp for øst-provinsene møtte døve ører, også hans frykt for NATO medlemsskap. Spenningene bygget seg opp gjennom 8 år.  Til slutt ble det for mye for han, og det braket løs!

I 2019 overtok Zelensky som president etter Porosjenko. Han viste seg å være striere og  mindre kompromissvillig. Jeg vet ikke hva som ville skjedd om Porosjenko hadde fortsatt som president. Kanskje hadde krigen vært unngått?
Jeg forstår ikke hvorfor Zelensky er så tiljublet i Vesten som han er. Var det ikke for han, ville nok kompromisser vært mulig. Når han nå blir tiljublet i Vesten og får levert mye våpen, er det utvilsomt grunnen til at krigen fortsetter. Vi har altså en stor del av skylden for det!  At krigen ødelegger landet fullstendig og skaper livsfarlige gnisningen i verden må være åpenbart for oss alle. Det resulterer i økt frykt og økt opprustning. Det skaper økt fare for oss alle. Det ødelegger miljøet og  livsgrunnlaget i mange land.

Løsningen synes åpenbar: Gi Øst-Ukraina den frihet de ønsker. La dem selv få bestemme gjennom frie valg! Da kan vi oppnå:

  1. I  Øst-provinsene får de etterlengtet frihet og kan endelig konsentrere seg om positive oppgaver. Jeg tror nok de da gjerne vil samarbeide med både oss og resten av landet. Årsaken  til borgerkrig er også forsvunnet!
  2. I resten av Ukraina blir de omsider kvitt all frykt og krig. De kan starte å bygge opp igjen landet sitt og jobbe mot positive mål i stedet for en ny borgerkrig.
  3. Putin og Russland vil se at vi ikke er så maktsyke, truende og utilnærmelige som vi nå gir inntrykk av.  Da foretrekker de utvilsom samarbeid fremfor krig.
  4. Vi i Vesten kan igjen  legge angsten på hylla og se at samarbeid med alle skaper mer trygghet og glede enn det våpen og krig gjør. Vi kan igjen samarbeide mot felles fornuftige mål.

Kan vi nå bare tenke klart, fritt for falsk propaganda, stanse krigshissingen og våpenleveransene, få partene til å sette seg ned og søke fornuftige løsninger vil våre  sorger være slukket! Da kan  vi skape samkvem og tillit, demilitarisere, og heller ofre oss for reelle problemer i verden. Vi har nok av dem!

Men egentlig: Det er ikke spørsmål om vi kan, bare om vi vil! Vi har selv forårsaket økning av spenningene og krigen. Vi kan få partene til å roe seg. Vi kan begynne å samarbeide i stedet for å sloss og ødelegge. Vil vi det? Vil du?
Bjørn 

 

Spionasje. Hva tenker du om det?

En litt uvanlig tanke kanskje, men det spørs om det ikke er riktig lell:


La dem spionere på oss så mye de vil! Jo mer spionasje dess større trygghet for oss!:
Når de vet alt om oss, skjønner de at vi ikke vil dem noe vondt!
Da behøver de  ikke  å være redde for oss! Da trenger de ikke å beskytte seg mot oss: De ønsker egentlig ikke å ruste opp, de bare tror de er nødt til det fordi vi oppfattes som så grusomme!
Da kan alle slappe av og heller bruke kreftene til å skape en bedre verden!


Spionasje skal drøftes i Ekko på P2 tirsdag formiddag. Jeg sendte dem dette innlegget. Jeg tviler sterkt på om de er enige med meg, og om de tør ta opp innlegget i det hele tatt. Men tenk over saken, lytt gjerne på dem og hør om dette kommer med!
Så vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken: Skal vi tro at det svarer seg å være åpen om hva vi driver med, eller tror du der er ting vi bør holde hemmelig? Driver vi med masse snusk vil vi vel helst det, men ønsker vi fred, tillit med samarbeid om positive verdier og fornuftig utvikling i verden, er vel saken en annen?

Kanskje sier de: Huff nei! Se bare på Ukraina hvordan Putin massakrerer dem. Var jeg der ville jeg kanskje prøve å forklare  årsaken til Putins barbariske handlinger.  Da amerikanerne fikk Porosjenko til  å tviholde på de østlige, veldig pro-russiske provinsene og der ble langvarig og alvorlig borgerkrig, rant det  til slutt over for Putin. Da torde han ikke annet i frykt for videre maktovertakelser. Hva slags demokrati  sloss vi for når  kontakten med Russland er så viktig for dem at de i 8 år har drevet blodig borgerkrig?

La oss nå få høre dine tanker om saken!

Jeg fikk dette spørsmålet fra en mann: Hvor kan jeg benytte mine ypperlige russiske språkferdigheter?

«Har du litt fornuftige synspunkter og konstruktive tanker også, så vet jeg en russer som føler seg ensom, og nok veldig gjerne vil drøfte problemene sine med deg. Det dreier seg om en uhyre viktig sak! Jeg vil også gjerne høre fra deg når dere har snakket sammen. Det er dessverre nesten ingen som har villet snakket med han det siste året. De sier veldig feilaktig at han ikke vil snakke med dem og at de ikke har noe å snakke om.
Han har dessverre drevet krig i det siste og forsøkt å fortelle oss at det han sloss for, egentlig bare er at befolkningen i Øst-Ukraina skal få sin frihet og et selvstendig demokrati, men det har visst ikke gått opp for oss ennå. Det ville kanskje ikke være så dumt ettersom vi da antakelig slipper å frykte en ny borgerkrig i området der.
Han heter Putin, og en av dem som ikke har villet snakke med han er sjef for NATO, og sitter nå å lager propaganda med merkelige skrekkhistorier om hva Putin kan finne på om ikke Ukraina «vinner» krigen. Men blir Putin overvunnet, så blir han nok veldig redd,  vonbråten og  hevngjerrig!
Jeg håper det kan være noe for deg, så kanskje du kan bli verdens reddende engel!  Lykke til!»
Bjørn

Ikke bli en slave av hva andre tenker! Bli som eselet, fri og sterk!

En dag falt et bondeesel ned i en brønn. Dyret gråt høyt i timevis, mens bonden prøvde å finne noe å gjøre for å få ham ut.
Til slutt bestemte bonden at eselet var gammelt og brønnen allerede var tørr og måtte tildekkes likevel; at det virkelig ikke var verdt å trekke eselet ut av brønnen..
Han inviterte alle naboene til å komme og hjelpe ham. De tok hver sin spade og begynte å kaste skitt i brønnen.
Eselet skjønte hva som skjedde og gråt fryktelig høyt. Så, til alles overraskelse, ble han stille etter noen spader med skitt.
Bonden så til slutt ned i brønnen og ble forbløffet over det han så… for hver spade med skitt gjorde eselet noe utrolig: Det ristet av seg jorda og tråkket på toppen av skitten.
Snart så alle overrasket hvordan eselet nådde munningen av brønnen, gikk over kanten og trasket ut…

Livet kommer til å kaste skitt på deg, all slags skitt… trikset for å komme ut av hullet er å riste det av seg og bruke det til å trappe opp. Hvert av våre problemer er et steg opp.
Vi kan komme ut av de dypeste hullene hvis vi ikke gir opp…
Bruk landet de kaster deg for å komme deg videre!!!

Husk de 5 reglene for å være lykkelig:

1. Frigjør hjertet ditt fra hat.
2. Frigjør sinnet ditt for distraksjoner.
3. Forenkle livet ditt.
4. Gi mer og forvent mindre.
5. Elsk mer og… rist på skitten, for i dette livet må du være en løsning, ikke problemet!

Forfatter ukjent
(tatt fra et annet forum til ettertanke!)

Hva tenker du om å gi Stridsvogner til Ukraina? Vil det påvirker kampene ?

Dette spørsmålet fikk jeg i et temmelig krigersk tidsskrift. Jeg svarte som følger og fikk der noen negative reaksjoner fra de mer krigerske som jeg svarte på.
Fint om jeg også kan få dine reaksjoner når du har tenkt  nøye gjennom saken!:


Ja, all innpøsingen av våpen har både påvirket og muliggjort kampene! Var det ikke for alle våpnene ville krigen vært over etter få dager. Ukraina kunne vært spart for enorme ødeleggelser, lidelser og drap. Donetsk-området hadde nok da blitt en selvstendig stat med samarbeid først og fremst med Russland men også med Ukraina og Vesten. Vi kunne utvilsomt ha pustet lettet ut!

Tyskland er naturligvis den som har erfart størst krigsødeleggelser og antakelig derfor ser lettere hva våpen kan føre til i aggressive hender. Allikevel lot de seg til slutt presse til å akseptere disse våpenleveransene.
Ja, det vil få konsekvenser. Det vil påvirke kampene. Slossingen, drapene, og ødeleggelsene vil forlenges og økes. Hatet og hevnlysten vil vokse på begge sider. Alt dette vil naturligvis først og fremst gå ut over Ukraina selv der kampene foregår, selv om Russerne nok også vil lide mer.

Åh, hadde vi bare unngått alle våpenleveransene, hvor mye lettere og fredeligere ville ikke alt ha vært!
Putins angrep var umenneskelig og barbarisk selv om han hadde sine grunner. Det vanskeliggjorde også mulighetene for en fornuftig og fredelig løsning på Donbass-konflikten.

Fornuftig sett kunne alt ha blitt så mye bedre for alle uten denne meningsløse krigen. Øst-regionene i Ukraina kunne blitt selvstendige og etablert et fruktbart samarbeid med både øst og vest, og vi kunne alle konsentrere oss om å redde verden i stedet for å bryte den ned med uvennskap, mistillit, våpen og krig.

Kommentarer fra Publikum:

Fra  A.L.:
En verden der gale imperialister får ture fram uten motstand, er ikke en verden vi vil ha. Å nekte Ukrainerne hjelpen de ber om, er jo nettopp å la de aggressive hendene vinne fram. Vi kan ikke la Putin forme Europakartet! Er det noen som bringer uvennskap og mistillit er det styret hans. Og de skal belønnes med å få ta det de vil???
Mitt Svar:
Nei, helt klart, vi ønsker ikke gale imperialister verken i øst eller vest, og slett ikke krig!
Putin har gjentatte ganger erklært sine mål med krigen: Frihet for øst-regionene etter folkeavstemning til å danne selvstendig demokrati og mulighet til å beholde sin sterke tilknytning til Russland. Få dager etter krigsutbruddet lovet han Zelensky å stanse krigshandlingene om det ble etterkommet. Det er vel neppe rart at majoriteten i Øst-Ukraina ønsker det? De er av russisk opprinnelse, snakker russisk og føler seg knyttet til slekt og venner der.
Det ulykksalige var at John Kerry kom fra USA og fikk Porosjenko til å gå fra sine løfter om folkeavstemning i regionene om spørsmålet. Da, i 2014, startet borgerkrigen om frihet for regionene og 14000 ble drept. Til slutt mistet Putin besinnelsen og gikk til det ulykksalige krigsutbruddet.

Skulle Ukraina «vinne» denne krigen vil ikke bare mye av landet være ødelagt, men verst av alt: Øst-Ukrainernes ønsker vil ikke bli etterkommet, de får ikke sin frihet, og vi risikerer gjenopptakelse av borgerkrigen!!! Og enda verre: Putin vil erfare seg slått og se at Østregionene er «stjålet». Da vil han nettopp føle behov for ytterligere opprustning, og kanskje også angrep mot vesten.
Løsningen må være åpenbar: De ansvarlige må sette seg ned og drøfte saken med Putin, og la Øst-regionene få sin frihet. Da vil krigen stanse, gjenoppbygning, forsoning og internasjonalt samarbeid kan starte. Farene fore eskalering vil da forsvinne.
Det trenger vi sårt!!!

Fra I. K. H.:
Akkurat som i 1938–45 Hadde dei angrepne ikkje fått hjelp utanfrå den gong heller så hadde krigen vore langt kortare enn den vart. Men Jødeforfølging og rensking av ikkje ariske element i befolkningen hadde nok gått som planlagt i lang tid. Høyrest forlokkande ut, eller?
Mitt svar:
Det er mye å si om den saken, men neppe særlig relevant for situasjonen i dag. Det aller beste hadde naturligvis vært om vi hadde vist omsorg for Tyskland i 30-åra, da hadde der neppe vært særlig grobunn for utvikling av Hitlers aggresjonsoppbygging, og krigen kunne ha vært unngått

 Fra H.B.:
Du skriver at Donetsk også ville samarbeidet med Ukraina, men glemmer vist at Russland prøvde å innta Kiev og da hele Ukraina. Dessverre tror jeg du er ganske naiv og glemmer Russlands aggresjon som nå har foregått over lengere tid. Det er ikke bare Ukranias frihet som står på spill.
Mitt Svar:
Nei, jeg glemmer ikke, er bare ikke sikker på at «innta» er det riktige uttrykket her. De sloss dessverre mot store deler av Ukraina ja, men jeg tror vel helst at de sloss mot de som tviholder på Dontetsk etc. for å få dem til å frigi områdene.
Jeg er ellers ikke den rette til å svare på det! Snakk heller med Putin. Det er det dessverre ingen andre som har prøvd, verken Zulensky eller NATO-sjefen. Putin vet nok svaret. Kanskje går det an å finne løsninger sammen med han også?

Fra C.P.K.:
Hadde Europa lagt seg flat for Hitler i sin tid hadde en del millioner liv vært spart — i først omgang. Uten noen motstand hadde det vært fritt frem for Hitler & Co å drepe enda flere jøder, «bolsjeviker» og «annerledestenkere» enn det han til slutt klarte. Det er ikke klart at det hadde vært et bedre scenario.
Mitt Svar:
Nei, der finnes naturligvis ulike reaksjonsmåter utenom det å legge seg flat. Eksempelvis kunne vi ha vist mer omtanke og omsorg for tyskerne i 30-åra.
Problemsituasjoner som fører til krig er naturligvis ulike og krever ulike løsninger. Jeg har aldri sett at krig har noe som helst med konstruktive løsninger å gjøre. Den er jo ellers metoden som forverrer problemene heller enn å løse dem?
Drøfting og samarbeid pleier normalt å være grunnlag for alle gode løsninger.

Fra A.H.:
Først trodde jeg du var ironisk, men så kom tvilen. Hvis du har jobbet for FN så skjønner jeg at systemet forblir svakt. Så du vil ofre Ukraina for å sove bedre? Tror du virkelig Putin ville la Ukraina beholde noen form for selvstendighet? Tror du Putin er en pålitelig avtalepartner? Du fortjener ikke motargumenter, men noe langt enklere… en saftig spytteklyse midt i planeten…
Mitt Svar:
Les mitt svar over til A.L.!
Jeg er ellers ikke overbevist om at du er den fødte problemløser.

Fra B.B.
En artikkel befriende rensket for logisk tekning! Hvis Putin hadde kunnet så hadde han selvfølgelig erobret hele Ukraina (har du sovet i timen?). Dette ville vært første ledd i hans masterplan om å gjenopprette Stor-Russland. Neste post på erobringen ville da vært Baltikum, så en liten tur til Svalbard, og Finnmark ville vært umåtelig fristende.
Men selvfølgelig – i troll-briller ville en snill Putin etablert vennskap mellom rest-Ukraina og øvrige (livredde) sentral-europeiske stater. Og da hadde vi sluppet denne «meningsløse» krigen.
At du tørr!!
Mitt Svar:
Selvfølgelig! Denne krigen, som kriger flest. er meningsløs! Det behøver du ikke å sette i anførselstegn.
Les mitt svar til A. L. så oppfatter du kanskje litt av logikken.
Det er ikke logisk for meg at Putin ønsker å erobre hele Ukraina. Når han har angrepet dem, skyldes det nok først og fremst at det er de som holder fast ved områdene som ønsker uavhengighet fra Ukraina. Det har han også poengtert. Å sloss så hardt og ødeleggende i områdene han ønsker å beskytte er heller ikke logisk for meg.
Når Ukraina er villig til å sloss så voldsomt for å beholde motvillige Donetsk etc. er jeg litt engstelig for at han i økende grad kan føle behov for å få styring over landet som sådant.
Vil du ha sikkert svar på spørsmålene så snakk med Putin selv. Det er det mest fornuftige. Ingen andre involverte ser ut til å ha kommet på den tanke, verken Zelensky eller NATO-sjefen. Slike samtaler, om de føres noenlunde konstruktivt, kunne ellers vært uhyre givende og problemløsende!

Ukraina-krigen: En bønn til Folket, Stortinget og Regjeringen.


Dette er forferdelig! Vi oppfører oss grusomt, er medskyldige i at et fruktbart land som Ukraina legges i grus og folket der drepes for fote. Vi ødelegger verdensklimaet, skaper vondt blod mellom nasjonene, setter sivilisasjonens eksistens i fare; alt for å beholde kontrollen over et par meget motvillige provinser i Øst-Ukraina! Det er det det dreier seg om!

Kom til vettet! Si nei til enda mer våpeneksport og oppmuntring til enda mer forferdelig krig som ødelegger landet!

Joda, vi kan være hjertelig enig i det: Putin startet denne krigen. Det var en umenneskelig og fullstendig barbarisk handling. Det skulle han aldri ha gjort! Krig er alltid meningsløst og forferdelig. Krig bare forverrer situasjonen ytterligere, uansett hva det gjelder.
Men hvorfor i all verden gjorde han det?

I 2014, etter opprøret på Maidanplassen var Ukrainas tilknytning blitt endret fra øst til vest til stor jubel for storparten av landets befolkning. Putin aksepterte det, til tross for landets sterke tilknytning til Russland, og selv om han nok følte betydelig engstelse for hva det kunne føre til.
I  Donetsk-området i øst var situasjonen likevel en annen. Der ville brorparten av folket beholde tilknytningen til Russland. Det er kanskje ikke så rart siden de fleste er av russisk opprinnelse, snakker russisk og har nære kontakter i Russland?  Da Poroshenko ble valgt til president lovet han folkeavstemning i østområdene om fristillelse og selvstendig demokrati. Fristillelse ville etter alt å dømme ha ført til selvstendighet for disse områdene med fredelig samarbeid, først og fremst med Russland men nok også med Ukraina og Vesten

Hvorfor ville ikke USA være med på det? Hvorfor måtte de sende sin utenriksminister John Kerry til å be om fravikelse av planene? USAs ønske om å nekte fristillelse ble akseptert av Poroshenko, folkeavstemningen ble nektet og elendighetene begynte!
Nektelsen av frihet for Østområdene var ikke en god løsning! Borgerkrigen startet!

Borgerkrigen hadde vart i 8 år. 14 000 var blitt drept. Dette ble for mye for Putin, han som tidligere hadde lovet å holde sin vernede hånd over dem. Han lyttet også til NATOs uttalelser om innlemming av Ukraina i NATO. Han følte at alle hans ønsker om begrensning av trusselbildet mot Russland ble neglisjert. (Det er uhyre viktig å forstå hva han tenker, selv om det ikke stemmer helt med NATOs mål som nok er defensive. Like mye må vi  forstå at Putins mål  nok også egentlig er like defensive! Russland har intet å vinne på å beseire noe land i Europa )

Putin, som hadde lovet å holde sin vernende hånd over dem ble forferdet og forbitret, og ga dem moralsk støtte under borgerkrigen. Til  slutt, etter mye  resultatløse diskusjoner, bønner og formaninger mot døve ører fra NATO, om i det minste å holde Ukraina fri for NATO-utvidelse startet Putin sin offensiv!

Skulle likevel Ukraina ”vinne” denne krigen,  er det åpenbart at det vil koste langt større ødeleggelser av landet enn vi har sett til nå, mer drap, økt fare for eskaleringer på alle måter, og paradoksalt nok, problemsituasjonen vil ikke være løst: Østprovinsenes misnøye vil være minst like stor som før! Kanskje kan vi da risikere at borgerkrigen starter på nytt?

Kan det ikke nå snart bli mulig for oss å se at vi har stor skyld i  Putins aggresjon og at den beste løsningen fortsatt vil være at Øst-Ukraina får opprette selvstendig demokrati? Fred og samarbeid mellom alle nasjoner kan gjenopprettes og verden kan blomstre!
Putin har hele tiden poengtert sine to mål med krigen: Selvstendig demokrati i Østprovinsene og et Ukraina uten NATO-medlemskap! Hadde Zelenskiy akseptert dette, som han fikk tilbud om få dager etter krigsutbruddet, kunne fortsettelsen av krigen vært unngått!

Joda, vi har hørt skrekkuttalelelser fra NATO om at ettergivelse overfor Putin kan bety økt apetitt for han til å ville legge under seg mer av Europa. Men dette er noe av det dummeste vi har hørt i moderne tid: Når Russland nå har lidd så mye, brent seg så kraftig på denne krigen, erfart så mye elendighet,  motstand, aggresjon og våpenrasling; var du i hans sted¸ ville ikke også du da ha erfart at krig slett ikke er måten å vinne verden og folkets hjerter på?

Jeg har en oppfordring til dere: For alt i verden, stans våpenleveransene! Søk heller å få både Putin, Zelenskiy og NATO til å forstå at krig og trusler ikke kan løse noen problemer, det bare forverre dem. Få dem alle til å stanse kamphandlingene og ødeleggelsene, sette seg rolig ned og drøfte saken og finne gode samarbeidsløsninger så Øst-Ukraina kan bli tilfreds, Putin kan miste sine bekymringer og Vesten stanse sin fryktskaping og sitt sanseløse våpen-engasjement, og heller satse på konstruktivt arbeid for å løse verdens problemer!

Jeg oppfordre dere: Se at vi også har vår skyld i konflikten, stans våpenleveransene og start gjenoppbygging av tillit, samarbeid, fred, trygghet og velstand i verden!
Bjørn

Hva er egentlig målene i Ukraina for Putin og for Vesten ?

Jeg svarte som følger:

Profile photo for Bjørn Eidsvig

Sorry, the Russian aim seems far from clear to you! Putin made his aims clear to all of us when he, after 3 days of war, offered to stop his terrible fighting, provided his aims were fulfilled:
  1. Free referendum in the Donbas region
  2. Keep NATO out of Ukraine.

What are Putin’s aims today? Nobody knows! Nobody has even bothered to ask him! Putin started a ridiculous war to reach reasonable goals. Probably he expected acceptance, and we could all, including the Donbas population, live in peace and friendship today. But no!!! The west, in its greed, wanted to keep it all, probably against the wishes of the majority in Donbas!!
The West wants to keep it all – in spite of the local public opinion there and terrible damages on both sides: growth of hatred, mutual armament, poverty, environment destruction, climate worsening, and possibly the end of  life for us all.

I hope the aim for us all is to make the world  a pleasant place to live, without hatred, poverty, weapon-threats, environment-  and climatic destruction and human disasters.
With our present reactions and our weapon supply, we achieve just the oposite. What will you do to this?
Bjørn

Nå lurer jeg på hva du tenker og vil svare på spørsmålet, så håper jeg å kunne gjengi det her!

NATO på ville veier!

I dag forkynte NATO’s generalsekretære Jens Stoltenberg for verden at:
”Det blir ingen vedvarende fred om Russland skulle vinne krigen mot Ukraina”. Han indikerte at NATO vil være pådriver for slossingen til Ukraina har ”vunnet”! Han hevdet også at Putin har ytterligere aggressive planer. Det er forskrekkelig å høre noe sånt fra verdens sterkeste militærmakt. Det tyder  på at NATO ikke har tiltro til at problemer i verden  kan løses gjennom annet enn trusler og slåssing. Å vite at vi er en del av at dette er forstemmende.

Vi burde nå snart ha erfart at slåssing ikke løser problemer. Slåssing bare forsterker problemene og ødelegger liv, håp, verdier og livsgrunnlag for sivilisasjonen.  Problemer kan bare løses gjennom samtaler, forhandlinger og overenskomster. Forhandlingene kan føres som resultat av utmattelser og ødeleggelser i krig,  men bedre frivillig på et tidligere stadium!  Forhandlingene bør føres mens en ennå  har noenlunde brukbare  relasjoner, før forbitrelsen har vokst over alle grenser. Jo før en kan snakke sammen, dess bedre vil forholdet være og dess enklere er det å komme til fornuftige resultater.

Å postulere at det ikke kan bli fred om Russland skulle vinne, er uten grunnlag i virkeligheten. Nei, Russland er ingen engel, like lite som NATO er det. Det er ingen fordel om Russland skulle ”vinne”,  men å påstå at det vil innebære varig krig er meningsløst. Uansett hvem som ”vinner” blir det enorme tap og lidelser for begge parter., med  økende hat, drap, sivilisasjons-, natur- og klimaødeleggelser. Det som er viktig er ikke å ”vinne”, men å få stanset grusomhetene fra begge sider, komme frem til en fornuftig overenskomst og begynne å reparere ødeleggelsene, uavhengig av hvem som ”vinner”.

Det som kan  gi basis for varig fred, er slett ikke å ”vinne” men gjensidig samarbeid, hjelpsomhet, omtanke og tiltro som må utvikles på nytt.

Putin hadde to uttalte mål for denne krigen:
1. Å hindre Ukrainsk NATO-medlemskap. Dette fordi han er genuint engstelig for vestlig angrep og  maktovertakelse, ikke bare av Ukraina, men store deler av det Russiske imperiet. Om det ikke har vært NATOs intensjoner, så er det likevel viktig å forstå hva som har drevet han  til grusomhetene – som han neppe gikk til med noe lett hjerte!
2. Via folkeavstemninger å gi øst-regionene i Ukraina frihet til å velge sin tilhørighet. Så lenge områdene vesentlig befolkes av Russisk-ættede er det kanskje ikke rart om de velger å lene seg mot Russland. At det har vært deres reelle ønske kan vi vel ikke se bort fra når de nå har holdt en borgerkrig med 14000 døde gående i 8 år? Vi holder demokratiet høyt. Hvorfor vil vi ikke  akseptere demokrati, også når det gå i favør av andre?

Der er neppe noe som tyder på fortsatte stridigheter fra Russisk side om de skulle ”vinne” krigen. Sjansene for det er nok større om de skulle tape! Da vil de naturligvis murre sterkt under overflaten, og ingen vet hva det kan resultere i.

Disse målene var tydelig proklamert også da Russerne innbød til fredsforhandlinger etter 3 dagers krig. Hadde Ukrainerne tatt innbydelsen på alvor, var disse målene klare, og en kunne formodentlig ha gjenopprettet freden, til rimelig grad av tilfredshet for begge parter. Om Russland fortsatt er fornøyd med disse målene, etter alt de har ofret i denne krigen vet knapt noen, men la oss håpe det! Det paradoksale er at dette burde være en akseptabel løsning for alle. Blir derimot Donbass-regionen ved en Ukrainsk ”seier” værende under Ukraina, er misnøye og fortsatte stridigheter i disse områdene sannsynlig.

Forstemmende er det også å tenke på, at hadde vi fra vår side latt være å oppmuntre Zelenskiy til krig, og latt være å sende våpen, ville krigen for lengst ha vært over!

Stoltenberg uttalte også at ”NATO vil stå side om side med Ukraina så lenge det trengs”. Alle vet hva han tenkte på og at NATO ikke tilbyr annet enn militærmakt.  Tenk om han heller kunne ha lovet å hjelpe å finne konstruktive løsninger og få til forhandlinger mellom partene. Tenk også om han heller kunne si  at nå må hatets, mistankenes og stridighetenes tid være over, nå må vi  alle begynne å samarbeide også med Russland. Da tror jeg vi alle kunne ha pustet lettet ut og sett lyst på fremtiden. Det tror jeg faktisk at Putin også ville tenke!

Kan du, kjære leser, prøve å gjøre noe med dette før sivilisasjonen går ad undas?
Bjørn

Hva er galt med NATO?

Jeg fikk dette spørsmålet, tenkte nøye over det og kom så langt til følgende 11 punkter:
Jeg vet ikke om du er en av dem som har lyttet for mye til det vi blir pumpet ørene fulle av hele tiden, men jeg tipper at du som jeg forsøker å tenke litt selvstendig og trekker dine egne konklusjoner. Nå vil jeg i alle fall gjerne høre hva du tenker om saken. Skriver du til meg her kan jeg forsøke  å ta tankene dine med nedenfor.

NATO er livsfarlig for oss og for verdensfreden fordi:

  1. NATO driver tvilsom propaganda i NATO-landene for å sikre sin berettigelse.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen deres å gå til angrep, men bare være til forsvar virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og forårsaker dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Der er dermed økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi de ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene og dermed sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Poroshenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning.
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen noe som skapte voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en fullstendig meningsløs artikkel 5 som tvinger uavhengige medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en ellers unødvendig og stor fare for ikke involverte NATO-land.
  6. NATO driver en enorm opprustning som er en stor og unødvendig belastning for klimaet i verden.
  1. NATO ødelegger gjennom opprustning og retorikk samarbeid og samarbeidsklima mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet. (Og skulle Ukraina «vinne» er det dessverre stor fare for gjenopptakelse av borgerkrigen som så langt drepte 14000, som mange nå dessverre ser ut til å ha glemt.)

Putin og Selensky på ville veier!

Jeg skvatt da jeg hørte det: På NRK Nyhetsmorgen, onsdag den 24/8, like før kl 9 ble vi servert nyheten om at Selensky nettopp har holdt en tale der han presiserte at Ukraina  uansett vil fortsette krigen  mot Russland helt til de har gjenvunnet Donbass og Krim!
Begriper vi hva vi har inngitt oss på, å forære våpen til landet med en så krigersk leder?

Åpenbart, vi må nå erkjenne det:  Selensky er en like meningsløs krigshisser som Putin, og sånt skal vi gi våpen til for at kampene skal kunne fortsette? Hallvard Sandberg uttalte nå at Ukraina ikke er i stand til å gjenerobre Donbass og Krim, og at noe sånt antakelig vil forlenge krigen med  kanskje 3 år.
Begriper vi overhode hva vi har inngitt oss på?

Da krigen hadde vart i 3 dager var der et møte mellom partene. Putin tilbød da å stanse all krigføring hvis Krim og Donbass kunne bli garantert uavhengighet fra Ukraina. Også da var Selensky bestemt og sa kategorisk nei. Og krigen fortsatte!

Vi vet også utmerket godt at der i 2014 var avstemning  på Krim der 96,7% av folket,  ifølge bl.a. NRK, bifalte et frislipp fra Ukraina, noe som deretter foregikk fullstendig fredelig, uten protester og uten at det falt en eneste blodsdråpe.  I Donbass var der også holdt en folkeavstemning, om enn mindre offisielt, og med litt lavere tilslutning på noen og åtti prosent. Det ble ikke akseptert av Ukraina – og borgerkrigen har siden rast og forårsaket  store ødeleggelser og 14.000 drap.  Skulle nå Ukraina etter langvarige krigshandlinger virkelig makte å vinne tilbake områdene: Tror da virkelig noen, at der vil bli fred og fordragelighet?

Vi snakker varmt om demokratibegrepet og er stolte av det. Men hvorfor i all videste verden har vi glemt hele demokrati-idealet  når det går i favør av andre enn oss selv?

Av en eller annen merkelig grunn har Norge bifalt Ukrainas krigføring og i likhet med resten av NATO-landene ukritisk forært krigsvåpen til landet. Jeg håper vi nå begynner å se hvilken enorm fadese vi har innlatt oss på.  Ukraina blir kontinuerlig ødelagt i krigen, hatet vokser, Putin blir stadig villere, store folkemengder på begge sider dør. På grunn av sanksjonene mot Russland, har  de, som en vel kan vente, gått til lignende skritt og stengt igjen noen gasskraner. Norge som gassleverandør  har kanskje tjent på det i denne omgang. Men vi er da vel ikke så blinde at vi ikke ser at vi setter verdensfreden i fare? Ser vi ikke  at der til og med er atombombefarer og at atomkraftverkene kan komme helt ut av kontroll? Ser vi heller ikke at ødeleggelsene på miljøsiden også kan bli så store at også det setter oss alle i fare?

Tenk om Selensky hadde akseptert det første tilbudet han fikk! Eller tenk  om ingen hadde støttet Selensky med våpen. Da hadde nok for lengst denne krigen vært historie. Da kunne vi alle slikke våre sår og begynne å samarbeide på en positiv og fredsskapende måte både med Ukraina og med Russland. Attpå til, folk i Donbass og Krim kunne se fremtiden lyst i møte! Vi kunne bli venner igjen og verden kunne blomstre.

Tenk dere om! Kom til fornuft  før det er for sent! Der er absolutt ingen ting å vinne på å støtte krigen. Der er veldig mye å vinne på å få i gang et konstruktivt samarbeid,  både med Ukraina og Russland!
Stans våpenleveransene! Få Selensky til fornuft! Lov han samarbeid om det kan skje med konstruktive mål!  Aksepter at Krim og Donetsk kan få sine folkeavstemninger og  bli anerkjent som den de måtte ønske å være i fremtiden! Snakk fornuft også med Putin. Beklag både feilgrepene hans og det vi har gjort i denne saken til nå. Tilby dem begge konstruktivt samarbeid om alle de positive mål vi sammen bør sette oss!
Bjørn

Hva tenker du om våpenleveransene til Ukraina som vi har rotet oss bort i?

Når jeg noen ganger skriver ting jeg synes er særlig viktig for samfunnet sender jeg det gjerne som private meldinger til stortingsrepresentantene og/eller regjeringen.  
Noen ganger høster jeg ros og oppmuntring, andre ganger det motsatte. Skrivet mitt om Våpenleveranser til Ukraina som jeg gjengir her, høstet naturligvis sur kritikk fra en betrodd Høyre-representant på Stortinget. (Jeg bør kanskje ikke røpe navnet her, men jeg gjengir innholdet etter brevet som jeg gjengir her):

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:


Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.

Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».

Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte  tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem.  Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom.  Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort.  Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss  på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det  hadde vært mulig, både  i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen,  at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg.  Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å  akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!

Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi  bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland.  Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*

Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går  an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere  blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Bjørn
—————————————————-
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du, kjære leser, tenker om denne saken. Den er etter mitt skjønn svært viktig. Skriv gjerne noen ord her nedenfor og send det inn!

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn

Gulrot er alltid bedre enn pisk – også internasjonalt!

 

Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller  bekjempe angriperen.

Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!

Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart  at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!

Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.

Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president  Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt  med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene  ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og  dels meningsløse sanksjoner.

I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.

Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt  reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?

Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet  øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry  farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!

På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel  innbefatter erobring etter kamp.

I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de  snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse.  Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.

At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for  at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?

Putin har sittet igjen med 3 ønsker:  Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette  viktig samhandel  og samarbeid med Russland, begrense vår angst  og unngå klargjøring av bomberommene.

Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap!  I stedet for  massedrap og meningsløse ødeleggelser  kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?

Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!

I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og  avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn 

Den meningsløse krigen kan stanses, men ikke med våpen!

Så har det ulykksalige hendt! Putin har startet krig! Nå gjelder det å ikke handle i affekt, men tenke klart for å gjøre det beste ut av en forferdelig og livsfarlig situasjon for oss alle. To saker er særlig viktig nå:

1.     Å tenke over hva som er årsaken til konflikten som kan skape så mye elendighet for oss alle. Har vi noe skyld?

2.     Hva bør vi gjøre for å få slutt på elendigheita?

I utgangspunktet ønsket faktisk Putin fred og slutt på 8 års krig i Øst-Ukraina med ødeleggelse av land og folk som der hovedsaklig er russere. Han  ønsket også trygghet for sitt folk. Derfor har han i  lange tider forhandlet for reelt demokrati og frihet i Donetsk og Luhansk, og for stans i NATOs utvidelser som han har følt truende. Han møtte ingen forståelse, bare en kald skulder, både fra USA og NATO.

Til slutt reagerte han dessverre med det dummeste og farligste som tenkes kan. Krig! Nå finnes det 3 måter å reagere på:

1.     Militær motstand. Zelenskiy kan oppfordre folket sitt til å sloss og andre land kan sende våpen og assistere militært. Det vil med sikkerhet føre til intensivering av  krigshandlingene, forlengelse av krigen, økte ødeleggelser, drap  og grusomheter på alle hold med økende forferdelighet, hat og spredning til andre land. Selv om NATO besitter 10 ganger så mye våpen og ødeleggelsesevne, har Russland nok til å ta livet av oss alle. I den situasjon vi er kommet nå, vil økt motstand uten tvil virke oppildnende på Russerne.

Ikke tro at militær motstand  kan dempe noe som helst. Det virker alltid oppildnende og intensiverende.  Hvis det ikke er det vi ønsker, så la oss besinne oss og stanse før det er for sent!  Det finnes ingen avskrekking, bare påskrekking! Verden og sivilisasjonen, Norge inkludert, kan forsvinne om ikke noen nå tar til vettet!!

2.     Passivitet.  Gjør verken vi eller Ukraina noe som helst, vil  Russerne antakelig overta mye av styringen av landet som opprinnelig var russisk. De vil neppe ha intensiver til å angripe andre land, men de vil styre Ukraina etter sitt sitt eget hode, til glede for noen og sikkert til ergrelse for mange, men konsekvensene vil formodentlig  bli begrensede.

3.     Problemløsning og samarbeid. Be om våpenhvile og konstruktive drøftinger. Sett dere ned igjen sammen med Putin og hans menn. Drøft saklig de problemer som finns, uten å tviholde på prestisje, standpunkter og tidligere kampsaker.  Kanskje kan dette være viktige momenter i en fornuftig agenda:

·    Folkeavstemning om Selvstendighet og  internt demokrati i Donetsk og Luhansk, kanskje med noe omorganisering

·       Styring av Ukraina mot å bli en demilitarisert frisone mellom øst og vest.
·       Mulige konstruktive samarbeidsprosjekter
·       Trygging av landene og befolkningene mot overgrep
·        Inngå en ikke angrepsavtale med NATO
·       Opphør av  sanksjoner.

Hva tror du? Hva ser du på som det mest  fornuftige? Alle muligheter er åpne! Jeg tror jeg kan garantere at Putin kan være med på den sistnevnte!
Jeg håper du kan være med å få partene til fornuft og hindre at der blir med våpen tilgjengelig. Det vil bare øke og forlenge grusomhetene, og det vil også sette våpenleverandørene og store deler av verden i den største fare!
Bjørn 

Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn

Konflikten i Øst-Ukraina er farlig. Vi kan gi den en lykkelig løsning!

Nå brygger det opp til ny strid i Ukraina. Det er svært alvorlig. Ingen vet hva det kan ende med.  Det startet i 1954, da var både Ukraina og Russland en del av Sovjetunionen. Russland med Khrusjtsjov i spissen ville styrke sitt forhold til Ukraina, og fant det praktisk å delegere administrasjonen av Krim-halvøya til Ukraina. Dermed ble Krim en del av Ukraina, men likevel fortsatt en del av Sovjetunionen.

Men så I 1991, under Gorbatsjov, ble Sovjetunionen oppløst. Russland og Ukraina ble selvstendige stater i nært samarbeid med hverandre. Ukraina er vel ½ gang større enn Norge, og er rikt på jordbruksressurser. Landet har 41 millioner innbyggere, hvorav 2 millioner på Krim. Krim har over 60% russere og bare  20% Ukrainere.

I 2014 var Janukovitsj president i Ukraina, og det var magre tider. Det kom tilbud om hjelpepakker både fra Russland og fra EU/USA. Tilbudet fra vest var best. Særlig Amerikanerne ønsket å få mer innpass i landet, støttet av store demonstrasjoner på Maidan-plassen i Kiev. Janukovitsj som var øst-orientert ble kjeppjaget og den vest-orienterte Porosjenko ble valgt i stedet. Før valget ble det murring i de østlige oblastene (fylkene) Donetsk og Luhansk. De ønsket ikke å være med på noe flyttlass mot Vest. Porosjenko lovde dem folkeavstemning om tilknytningen til Ukraina straks valget var over. Da roet de seg, og regnet med at de ville slippe å endre sin internasjonale tilknytning fra øst til vest.

Befolkningen i disse 2 oblastene består av nesten 40% russere. Språket er hovedsaklig russisk.  De opprinnelige russerne hører til der i forbindelse med drift av kull- og malmgruver, stålverk og maskinproduksjon. Området grenser mot Russland og utgjør knapt 9% av arealet i Ukraina, og 17% av befolkningen.

Men så hendte det under valget av Porosjenko som ny president, at særlig amerikanerne nødig ville gi slipp på dette Donbass-området (Donetsk og Luhansk).  USAs utenriksminister John Kerry kom farende i all hast og fikk forpurret den lovede folkeavstemningen i Donbass.  Dette vakte betydelig harme, og konflikten utviklet seg snart til vold og krigshandlinger.
Det har forundret og overasket meg litt at Putin lot dette skje uten å bry seg, eller ta særlig del i konflikten. Han hadde lovet å holde sin beskyttende hånd over Donbass-samfunnet.

Det eneste russerne foretok seg var å organisere en folkeavstemning på Krim. Den fikk over 96% tilslutning til ønsket om tilbakeføring av Krim til russisk styre. Dette ble da gjennomført, og var til glede for befolkningen der. Ingen blodsdråpe eller tåre ble felt på Krim i den anledning.  Vesten, Norge inkludert, har i ettertid kalt dette for annektering. Det er dessverre ikke særlig realistisk eller flatterende for oss! Folk som frekventerer området forteller meg at den alminnelige tilstand på Krim er vesentlig bedre nå enn den var før 2014 da russerne overtok

I 2019 ble show-mannen Zelensky valgt til ny president i Ukraina. Han har i hovedsak videreført Porosjenkos linje, men er dessverre vesentlig mer aggressiv.  Han har innført flere restriksjoner overfor Russland, blant annet stengt 3 russisk-vennlige TV-kanaler. Utviklingen har falt russerne og Putin tungt for brystet, og de rasler nå med sablene. Ingen vet hva dette kan føre til. Merkelig nok har NATO i stedet for å forsøke å roe gemyttene, støttet Zelensky og kommet med trusler mot russerne. Lykkeligvis er Ukraina, så langt, ikke med verken i EU eller NATO.   Vi kan likevel ikke se bort i fra, at Norge med sitt NATO-medlemsskap, kan bli tvunget inn i konflikten!

Ingen fra vest har så langt gjort noe konstruktivt i saken. Jeg regner med at det bare er en viktig ting som må til for å løse problemet: Gjennomfør folkeavstemningen i Donbass-området og la demokratiet få seire! Da vil utvilsomt disse oblastene få sin selvstendighet.  En rimelig grad av rettferdighet kan bli gjeninnført, vi kan alle puste lettet ut og vi kan se fremtiden lysere i møte!
Norge kan gjøre en viktig ting: Forlang overfor presidentene Biden og Zelensky samt NATO at det straks blir gjennomført folkeavstemning i Donbass-området øst i Ukraina, så demokratiet kan seire og vi alle kan smile til hverandre og puste lettet ut! Dette er alvor. 13000 er drept i saken så langt, det kan vise seg å bli bagateller.
Hva vil du gjøre med saken? Nå haster det!
Bjørn

 

 

 

 

TENK SELV! Litt om sosialpsykologi.

Da jeg bodde i Kenya hadde landsfaderen og frigjøreren fra det engelske koloniherredømmet, president mze (= den gamle kloke mannen) Jomo Kenyatta et valgspråk: Harambee! (= La oss løfte sammen!) Alle ropte Harambee i kor mens de løftet i flokk, og så ble problemene løst eller bilen hans ble dyttet opp av grøfta!
Da han døde, en del og nitti år gammel, (ingen visste alderen nøyaktig) ble han erstattet av predikanten Daniel Arap Moi. Hans valgspråk var Nyayo! ( Fotspor) hvilket betydde: Følg etter i mine fotspor, jeg er klok, jeg vet og kan alt! Det gikk ikke like bra! Ingen av oss kan eller vet alt! Det ble naturligvis oppdaget! I senere tid endret han det da også til å bety skritt for skritt.
Vi klarer ikke å tenke selv! Vi tror vi er så glupe, men når det kommer til stykke følger vi bare etter i fotsporene til de som går foran, og vi ser slett ikke at retningen ofte er helt gal! Vi blir, uten å vite det, indoktrinert med en lang rekke konklusjoner, som noen ganger kan være rimelige, og andre ganger fullstendig på villspor! Men å komme ut av disse hjulsporene er slett ikke lett! Først og fremst fordi vi ikke ser dem! Vi tror vi er selvstendige og kloke! Jeg ble en gang gitt et jakkemerke: Tenk Selv! Jeg bar det med glede!
Blant de mange feilslutningene de fleste av oss ligger under for i dag, kan vi eksempelvis nevne:

  • Vi bruker uttrykk som: Bekymringsverdig, Målsetting og Grunnen er fordi -.
  • Krim ble annektert av Rusland!
  • Vi avskrekker fiender ved vår opprustning

Dette er fordi vi bevisst, eller får vi håpe ubevisst, har blitt pumpet full av feilinformasjon. Det handler om sosialpsykologi.

I 1952 gjorde psykologen Solomon Asch et eksperiment. Han tegnet 4 streker på tavla, to av dem var like lange, en mye kortere og en mye lengre. Han ba 3 personer gi samme gale svar når han spurte hvilke som var like lange. Den fjerde personen, forsøkspersonen, som ikke visste at det var avtalt spill ga samme gale svar da han ble spurt!  Dette skjedde i to av tre tilfeller. Senere ble det samme spørsmålet stilt til andre, uten at noen hadde besvart spørsmålet sammen med forsøkspersonen tidligere. Da svarte under 1 av 100 personer feil!

Dette viser naturligvis med all ønsket tydelighet at de aller fleste av oss stoler mer på andres utsagn enn på egen oppfatning og sunn logikk! Dette er naturligvis livsfarlig for oss, men det er veldig bra for oss å vite at slik er vi!
Dette viser også hvor enkelt det er å få folk til å tro på fullstendig feilaktige forhold , når andre som vi har tillit til, har uttrykt det. Det forklarer med all mulig tydelighet hvordan eksemplene jeg nevnte, i stor grad har blitt akseptert som  korrekte:

  • Vi vet utmerket godt at bekymring ikke har noen verdi, det heter bekymringsfull.  Vi arbeider mot mål og ikke mot  målsetting. (For litt siden hadde bedriftene grupper som drev med å sette mål for bedriftene, og kalte jobben for målsetting. Siden er mål blitt kalt målsetting!)  Det heter naturligvis grunnen er at og slett ikke grunnen er fordi (Det er smør på flesk!)
  • Jeg tror de fleste av oss fulgte godt med på hva som skjedde etter opprøret på Maidan-plassen I Kiev i Ukraina. Egentlig vet vi godt at Krim slett ikke ble annektert, men at der var en folkeavstemning med over 96 % ja-stemmer som var bakgrunnen for tilbakeføring av Krim til Russland. Der var ingen sure miner for det!
  • At forsvaret har kunnet lulle mange av oss inn i troen på at andre nasjoner kan avskrekkes ved vår opprustning, er dessverre en livsfarlig realitet. En hver tenkende person bør ha forstått og erfart at truende aggressiv oppførsel og opprustning skaper gjensidig negativitet og gjensidig opprustning, det stikk motsatte av avskrekking. Kanskje kan vi kalle det påskrekking.
    På samme måte ryster vi på hodene våre når vi stadig vekk hører om skyteepisoder på skoler og annet i USA. Noen fornuftige mennesker vil da ha våpnene bort fra folk. Men nei, majoriteten tror fullt og fast på det de har lært; jo flere våpen – dess mindre drama!
Sperrebom-biletter fra mine verdianalysekurs

Jeg drev en gang et lite konsulentfirma for utvikling av norsk industri. Et av mine suksessområder var kurs i verdianalyse. Et hovedmoment der var brainstorming med frigjøring fra vanetanker. Deltakerne delte ut sperrebom-billetter når motforestillingene dukket opp på uheldige tidspunkt. Det var uhyre interessant å se hvilke fantastiske forbedringer deltakerne nådde når vanetankene ble skjøvet vekk.

 

Psykologen Stanley Milgram ved Yale University i London gjorde i 1961 forsøk for å kartlegge folks lydighet. En rekke personer meldte seg til å være med på et eksperiment de ikke kjente. Lederen skulle stille spørsmål til en person bak en lettvegg. Svarte personen feil skulle testpersonen trykke på en knapp så mannen bak veggen fikk et strømstøt. For hver gang han svarte feil skulle testpersonen trykke på ny knapp, med stadig høyere spenning. Høyeste spenning var 450 Volt som han visste kan være livstruende. For hver gang han trykket kom det et stadig høyere skrik, men lederen ba ham hver gang å fortsette. De fleste fortsatte, med stigende ubehag, å trykke helt til spenningen ble 450 V, fordi de ble bedt om å gjøre det! Det de ikke visste var at det ikke kom noe støt og at mannen som skrek bak veggen var en skuespiller.

Dette viser at de fleste av oss er villige til å begå uhyrligheter bare fordi vi blir bedt om det! Dette forklarer ikke bare hvorfor Hitler fikk folket med seg under krigen, men også hvorfor så mange i dag er villige til å begå lignende uhyrligheter i krig mot mennesker som aldri har gjort dem noe vondt.

På et jakkemerke jeg fikk en gang stod det; TENK SELV!. Kanskje kan vi ikke ofte nok bli minnet om det! Kan du huske Ole Kopreitan, den utrettelige antikrigs button-selgeren med barnevogna på Karl-Johan i Oslo? Kanskje døde han for tidlig for oss?

Hva tenker du? Hvordan er alt dette med deg? Jeg har bare en oppfordring til deg i saken: TENK SELV! 
Bjørn

Om sport, splid, og fred.

Jeg liker å leve et sunt og aktivt liv. Hvem som vinner på sportsarenaen interesserer meg lite. Jeg hadde hjertet i halsen  da det forleden brygget opp til konflikt mellom Klæbo og russeren Bolsjunov. Heldigvis tok Klæbo til fornuft og innså at det viktigste var slett ikke å vinne.

Nordmenn jubler når en norsk får tåa fremfor utlendingene i skispurten. Da tenker jeg: Hva om vi hadde stilt med like forutsetninger? Hva om alle brukte likt smurte ski, eller om alle hadde like gunstig ski-vinter som oss?

Trenger vi et område hvor vi kan hovere? Hvordan reagerer egentlig utlendingene på oss? Er vi noen hovne bleier på de områdene der vi har muligheten til å få et lite hestehode foran? En sunn sjel i et sunt legeme snakket vi om før, og om internasjonal forbrødring gjennom sporten. Kanskje har det blitt henimot det motsatte? Vi jubler når vi vinner over de jævlene, og det interesserer oss lite hvordan de reagerer!

Så var det Qatar og deres påståtte utbytting av arbeidskraft i fotballforberedelsene. Neida, sånn er ikke vi! La oss boikotte de svina!! La oss hovere igjen og vise hvor mye edlere vi er!
Hva oppnår vi med det?

Er dette måten å gå frem på for å tilstrebe arbeidstrygghet og en bedre slavedrift-moral? Skaper vi da ikke motstand og konflikt heller enn fest og utvikling av fellesskap og internasjonalt samarbeid?
Hva om vi i stedet for å sette oss på vår høye hest, heller spør oss selv hva  vi kan gjøre for å hjelpe til å forbedre forholdene?  Kanskje kan vi da oppnå både reell forbedring, samarbeid og avspenning?

Nei, jeg har ingen patentløsning. Jeg tror det viktigste er at vi viser oss samarbeidsvillige og vennlige. Vi kunne kanskje foreslå å slakke litt på kravene til anleggene, at de derfor kunne bli litt rausere mot dem som har kommet for å jobbe? Kunne vi tilby litt dugnadshjelp, ingeniørhjelp, eller ekspertise fra Arbeidstilsynet? Det viktigste er vel å komme sammen og utvikle moro under tevlingene med gjensidig forståelse, respekt og glede?  Slik vi oppfører oss nå brygger det dessverre mer opp til skuffelse, splid og konflikt!

De som vinner til sist, er nok verken de som innbiller seg at de representerer den høyeste moral, eller de som slår andre 6-0, men heller de som viser forståelse, vennlighet og hjelpsomhet.
Bjørn

 

PS:
Legg inn din kommentar nedenfor og la oss få høre hva du tenker! Jeg har ikke patent på alle løsninger!
—-oo0oo—-
Litt fra den påfølgende debatten som du kanskje fortsatt finner i Adresseavisen.no:

Stian Johansen:     Et godt og balansert innlegg.

Anne Charlotte Torvatn:   Over 6500 arbeidere har dødd under byggingen av anleggende i Qatar. Det er ikke påstått, det er dokuentert mange steder. Se blant annet artikkelen under. For et regime som Quatar, der emiren i prinsippet har uinnskrenket makt (altså et diktatur) er, har god PR stor interesse. Det er derfor de har VM, til tross for at klimaet egentlig gjør det uegnet. Da har det selvsagt stor betydning hva slags medieomtale de får, og en boykott undestreker det problematiske ved deres regime, noe som jo er hensikten. https://www.theguardian.com/…/revealed-migrant-worker…
Tilsvar fra meg:  Ja helt åpenbart! Vi bør reagere på alt som er galt i verden, både i Qatar, her hjemme og over alt!
Spørsmålet er bare hvordan! Noen ganger kan vi komme til å reagere på måter som gjør situasjonen verre. Hatsk motstand og visse former for markering kan virke slik. Følelse av uvilje og fiendsskap skaper gjerne innbitt fastlåsing, motvilje og problemforsterking. Det er vel ingen tjent med?
Skal vi reagere bør vi gjøre det på positive måter som virker forbedrende på situasjonen og som leder til konstruktivt og utviklende samarbeid og vennskap!
Hva som er mest formålstjenlig i denne situasjonen bør diskuteres videre. Som nevnt, jeg har ikke patent. Kom igjen, men vær konstruktiv!

Rolf Jensås:     En tidligere FN-byråkrat burde vite at det fins mange banan-republikker i verden. Dette er underutviklede land hvor myndighetene knapt har hørt om eller bryr seg om f. eks. menneskerettigheter eller HMS. Siviliserte land som f. eks. Norge bør derfor engasjere seg for å bedre situasjonen. Dette kan gjøres på mange måter og internasjonale idrettsforbund er en mulig innfallsvinkel her.
Når det gjelder Qatar bør Norge fremme et forslag overfor det internasjonale fotballforbundet om at det utarbeides en svarteliste, som deretter hensyntas når større mesterskap skal tildeles. Bruk av svarteliste er allerede iverksatt i forvaltningen av det norske oljefondet, som ikke lenger investerer i land med svin på skogen.

Steinar Jøsok      …den påståtte utbytting av arbeidskraft…?
Hva mener du med påstått?
Tilsvar fra meg:  Påstått betyr at jeg ser at det er hevdet, men at jeg selv, i likhet med mange andre, ikke har førstehånds kjennskap til detaljene. Ofte er det klokt å ikke være for bastant!
Det dreier seg vel her ellers stort sett om entreprenører som jobber på anbud, og kanskje er de som driver sine ansatte for hardt. Da vil det jo være litt meningsløst å rette baker for smed!
Da snakker vi kanskje om innkjøpsteknikk.
Tryggve Nilsen:    Akkurat i det gir jeg Bjørn helt rett. Vi er verdensmestere i moralsk fordømmelse av andre. Vi elsker å boikotte uten solid kunnskap og informasjon. Norske arbeidsmiljø lover og regler mangler i de fleste land i verden. Skal vi boikotte Qatar blir det mange vi ikke kan konkurrere mot. Blant andre Kina, Russland og USA.

 

 

 


NARKOHELVETET – Hvordan skal vi bli kvitt det?

Fengselsstraff hjelper neppe mange av dem som bruker narkotika.  Kanskje tvert imot! Når flere som er utsatt for det samme kommer bak murene, rotter de seg gjerne sammen og opparbeider aggresjon mot myndighetene.  De får smuglet inn svineriet, og en må forvente at de kommer ut mer negative og enda mer avhengig enn da de ble satt inn. Derfor trengs en reform!

Kan reformen føre til at misbrukerne i stedet for å få fengselsstraff, blir ført til en rehabiliteringsinstitusjon hvor de kan bli helbredet, vil det være strålende! Som du vet; narkotikabruken bryter ned både positiv motivasjon og utholdenhet. Derfor er det viktig:

  • At rehabiliteringsstedet er slik lokalisert at muligheten for å smugle inn narkotika = 0. For eksempel kan det legges til en egen sikret øy.
  • At behandlingsopplegget er humant og konstruktivt, aktivt og tvekjønnet, slik at klientene kan opparbeide glede og motivasjon.
  • At oppholdet kan bli samfunnsnyttig, fornuftig, intensivt og givende for den enkelte. Det bør muliggjøre produktiv arbeidsinnsats med forskjellige valgmuligheter. Det kan omfatte arbeidsmuligheter innen jordbruk, husdyrhold og ulik produksjonsvirksomhet. Meningsfull beskjeftigelse er svært viktig! En viss lønn til klientene og rimelig balanse i driftsregnskapet for institusjonen er også viktig for begge parter.
  • Opplæring/skolering med ulike fagfelt bør også være inkludert i mulighetene, for å sikre ansettelse ved utskrivning. De bør også sikres videre beskjeftigelse før de skrives ut fra institusjonen.
  • Varigheten av oppholdet må tilpasses den enkeltes behov , slik at en sikrer at klientene ikke skrives ut før forholdene ligger til rette for det. Det er derfor nødvendig at oppholdet og varigheten er påbudt . Ellers vil en alt for ofte risikere at klienten ved innskytelser forlater stedet for tidlig og faller tilbake til rusavhengighet.
    Dette vil sannsynligvis betinge at det er gjort lovbrudd, og at det blir en form for dom. Loven kan justeres med tanke på dette, så en ikke fraskriver seg retten til reaksjon og en rimelig styring av helbredelsen fra samfunnets side. Å overlate utviklingen helt til klientens vekslende innfall vil være en katastrofe.

Det skumleste ved en letting av reaksjonene ved omgang med narkotika gjelder likevel ikke de kanskje 20% som har hatt befatning med stoffene. Det gjelder tvert imot de 80%  unge som aldri har prøvet noe sånt!  De foreslåtte lovendringene, slik de foreligger nå, innebærer kanskje ikke noen egentlig avkriminalisering. Men at en ustraffet kan bære og benytte mindre mengder rusmidler, vil utvilsomt de fleste oppfatte slik! Terskelen for å prøve litt, vil bli oppfattet som senket, og mange vil få det inntrykk at småskalabruk ikke er problematisk.
Når det ikke blir straffbart, vil det også bli svært mye enklere for de som bruker stoffene, og for de som selger dem, å få de unge til å prøve. Da sitter allerede mange i saksa!  Du vet godt at all misbruk, alle som er avhengige, alle som har ødelagt livene sine med narkotika, opprinnelig også prøvde bare litt!

En konstruktiv endring i loven og opplegget for behandling av misbrukerne, er utvilsomt fornuftig. Men en lovendring, slik det nå er foreslått, med mulighet for å ødelegge mange friske unges liv, vil være en katastrofe, både for de mange unge friske ubetenksomme, og for deg om du stemmer for dette forslaget! Denne saken krever mer tid og omtanke!
Bjørn


En helt  annen sak er  at Narkotika  i visse kretser er in som en partydop og benyttes i alt vesentlig som livsflukt. Narkotika bruker en for å sløve ned sine tanker, sin selvkontroll, sin engstelse, sin kritiske sans, sine hemninger  –  for derved å bli mindre bundet, å bli mer fri, for lettere å kunne hevde seg.

Det en da gjør er naturligvis å stille ut sin utilstrekkelighet på alle disse områdene. Å bruke Narkotika er altså å bekrefte seg som taper!

Er de som lefler med Narkotika klar over dette?  Det var vel egentlig det motsatte de ønsket – å kunne hevde seg? Hvordan vil du konkludere  da?

Om hemmelighetskremmeri! Står virkelig vår nasjonale sikkerhet i fare?

Nå blir det slått voldsomt opp i media: Det har skjedd et angrep på vårt demokrati: Datasnoking! Med liten skrift kokes det ned til at noen har lurt ut e-post fra noen få stortingsrepresentanter. Det fortelles også at gradert materiale ikke har vært rørt. Allikevel piskes det opp mistanke om dataangrep, særlig mot russiske og kinesiske myndigheter. Om det er guttestreker eller jakt på opplysninger, vet verken jeg eller andre. Leit er det i alle fall om anklager blir rettet mot uskyldige myndigheter. Leit er det også at Norge bevislig har gjort det samme, selv om baker ble rettet for smed i Frod Berg saken.  Jeg skjønner heller ikke hvorfor det skal være så viktig for oss å rette dels meningsløse anklager, når vi etterpå klager over dårlig samarbeidsklima. Det skjer naturlig nok fordi vi hele tiden bare er negative! (Eksempelvis hører jeg stadig om ”annekteringen” av Krim.  Vi vet utmerket godt at Krim var russisk, at det var over 96 % ja-stemmer for tilbakeføring, og at også Norge betalte enorme summer for å få Ukraina over på vår side.)

Men er det slik at fremmede makter liker å snoke i våre saker, så må vi spørre oss selv; Hvorfor gjør de det og hva tjener det til? Kanskje er de redde for hva slags djevelskap vi pønsker på når alt skal være så hemmelig? Kanskje er den frykten litt unødvendig? Kanskje er det slik at vi slett ikke er så gale som det kan se ut til når så mye skal være hemmelig?
Hemmelig holder en gjerne sånt som ikke tåler dagens lys. Det vet alle. Men har vi egentlig mye som ikke tåler åpenhet? Frykten og reaksjonene som hemmeligheten skaper er kanskje større for andre enn verdien av hemmeligholdet for oss? Hva om vi praktiserte full åpenhet? Hva ville vi tape på det? For min del er jeg overbevist om at det vi ville vinne på åpenhet, er langt viktigere enn problemene og mistankene ved hemmelighold. Med full åpenhet kunne kanskje folk som frykter oss, finne ut at vi ikke har onde hensikter. Frykten kunne avta, vi kunne få til et bedre samarbeidsklima! Vi kunne spare dem for rustningsutgifter – og oss selv for frykt og fare!

Demokrati betyr folkestyre, noe som  betinger åpenhet for å fungere tilfredstillende. Hadde vi større åpenhet kunne folket ha forhindret mange av de fadeser som styresmaktene gjør.  Åpenhet er ikke noe trussel mot demokratiet som det nå hevdes!

  • Jeg har ikke tillit til hemmelighold! Jeg forstår eksempelvis ikke den meningsløse hetsen vi hadde mot fiskeriminister Per Sandberg. Det vesle som skjedde bedret antakelig klimaet mellom oss og Iran. Det gjorde ikke den påfølgende hetsen!
  • Jeg tror jeg hadde vært bedre tjent med at opplysninger om min helse hadde vært fritt tilgjengelig, så kunne kanskje noen gi meg gode helseråd.
  • Jeg tror det hadde vært bedre om vaksineutvikling ble diskutert fritt mellom alle, og at der var et samarbeid mellom utviklerne, for å nå best mulig resultater raskest mulig.
  • Tenk om folket i betimelig tid hadde visst at forsvarskomiteen ville slippe inn de amerikanske bombeflyene. De skapte enorm frykt og atombombetrussler fra Russland. Kanskje kunne vi hindret dem fra å komme!
  • Skattelistene er nå delvis åpne. Det fører til korreksjoner når noen jukser for mye, litt mer rettferdighet, og litt stolthet for dem som bidrar mye til samfunnet. Så bra!
  • Noen ganger finner folk på noe lurt, vil gjerne realisere ideene og kanskje tjene penger på dem. Da tar de patent. Patent betinger full offentliggjøring av ideen, og beskytter deg bare for en viss periode, slik at alle fritt kan starte produksjon etter en tid. Det er fornuftig!

Den største fordelen med åpenhet gjelder likevel nasjonal trygghet. Når vi alle er åpne om hva vi driver med, vil det lettere gå opp for andre at vi ikke har aggressive hensikter, men egentlig bare ønsker å trygge oss selv. Da vil det også bli lettere å snakke åpent sammen om det vi driver med. I de fleste tilfeller bør vi da kunne finne ut at vi oppnår større trygghet om vi slutter med hemmelighetskremmeri og opprustning, og heller begynner å samarbeide.
Bjørn

Bedre munnbind!

 

 

Formpressede pustemasker med god   passform             

Et munnbind skal filtrere lufta slik at minst mulig dråper/virus slipper igjennom eller rundt filteret, i begge retninger. Samtidig bør det være til minst mulig sjenanse for brukeren.

Passformen i vanlige munnbind i dag er ikke god. Der er alt for mye luftlekkasje rundt bindene.  Trykket mot ansiktet langs kanten er i de fleste tilfeller for lavt. Bindene  ligger oftest for tett an mot munnen og huden.  Lufthastigheten gjennom filterflaten blir da høy, pusten blir hemmet  og en får økt sjanse for at små dråper trenger igjennom. Luftmotstanden i stoffet er oftest akseptabel, pusten blir likevel hemmet fordi området det pustes igjennom  er lite. Jo høyere lufthastighet gjennom filteret, dess mer  fukt med virus slipper igjennom. Festet rundt ørene er tvilsomt, avhengig av ansiktsformen. Bindene bør i størst mulig grad dekke følgende  funksjoner:

  1. Passform
    Heller enn å utbrettbare folder på langs av bindet, er en vertikal søm i fronten langt å foretrekke. Da kan en få dannet en utstående pose med god avstand inn mot hud, munn og nese. Det aktive filterområdet vil bli vesentlig større, gjennomstrømningshastigheten lavere og trykkfallet mindre.  Et kaffefilter har faktisk en bedre fasong og gir bedre tilslutning enn de tradisjonelle filtrene. Formpressede støvfilter som har vært tilgjengelige mange år har utvilsomt den beste formen men blir noe kostbarere.
  2. Feste
    Stropper rundt ørene gir tvilsomt feste og varierer for mye fra den ene til den andre. Langt bedre hold er det i en strikk eller to rundt nakken. Den er mer komplisert å ta av og på, noe som evt. kan lettes med en liten festekrok
  3. Dråpe/fuktgjennomtrengning.
    Hovedhensikten med bindet er naturligvis å hindre gjennomtrengning av dråper og fukt med virus. Finmasketheten, størrelsen på pusteflaten, dens avstand fra munn, nese og hud, kanskje også muligheten for absorbsjon  og utvendig fordamping er vesentlige.
  4. Fuktoverføring.
    Dråper som er stoppet av filteret og ikke straks fordamper kan absorberes i stoffet og gjøre det fuktig. Kommer fuktoverflaten i kontakt med munnen/huden må en regne med overføring av virus. Avstanden ut til filteroverflaten og filterets struktur er derfor vesentlig. Et tykkere filter vil bremse fordampningsmulighetene og sannsynligvis øke sjansene for virusinntrengning i kroppen. Filterstrukturen bør sannsynligvis være vannavstøtende for å hinde at filteret blir fuktig.
  5. Luftmotstand
    Å ha liten luftmotstand gjennom filteret er viktig samtidig som det må være så finmasket som mulig for å fange opp de mikroskopiske dråpene. Luftmotstanden er ikke bare avhengig av tykkelsen, finmasketheten og stukturen i stoffet men i høy grad også pusteflatens størrelse. At en kan puste lett bestemmer utvilsomt også i hvilken grad folk føler seg hemmet av masken og vil benytte den under ulike omstendigheter.
    Dobbelt stoff vil utvilsomt virke hemmende på pusten. Å ha to munnbind utenpå hverandre har flere vesentlige ulemper, men fordeler som bedre kan oppnås på andre måter.
  6. Filterflatens størrelse og kroppskontakt
    At filterflaten er størst mulig og uten kroppskontakt er vesentlig både for  pustemotstand, lufthastighet, berøringssmitte  og  bekvemmelighet /bruksfrekvens.  Utformingen av filteret er derfor vesentlig.
  7. Virusdrepende impregnering.
    Det er nå tilgjengelig munnbind både med filter av akivt kull og med kobberroksyd. (kobber-munnbind.no). Det siste er utvilsomt det beste. De er dyrere enn andre munnbind men godkjent for gjentatt bruk uten rensing så lenge filteret holder. I lengden blir de kanskje likevel de billigste.
  8. Gjenbruk
    Vet en at et munnbind ikke har vært i kontakt med smitte kan det selvfølgelig brukes om og om igjen. Vet en det ikke, kan en legge bindet i varmeskap ved 75 oC i minimum 3 minutter for desinfisering.  Da kan det også brukes om og om igjen! (healthline.com) Viruset overlever lettere nedfrysing.
    ——o——
    Nå mangler det bare en enkel oppskrift for å lage gode bind selv, og at noen vil produsere bedre bind for salg !

Nå har de ellers funnet ut at viruset kan overleve inntil 3 timer i lufta, i et døgn på papp o.l . og  inntil 3 døgn på plast og rustritt stål. Men hvor lenge det kan klare seg på hudoverflaten din har de visst foreløpig glemt å undersøke!
Bjørn