Om oljepolitikk og brudd i regjeringsforhandlinger.

Bruken av olje som brensel i verden må reduseres. Klimaet viser allerede dype forandringer med økt temperatur og voldsomme væromslag, med brann- flom-,   og vindkatastrofer. Verre ser det ut til å bli. Årsakssammenhengen synes meteorologene å ha gitt oss en plausibel forklaring på.

Rovdriften på oljeressursene er også så drastisk at vi om i få år vil kunne savne olje til mange viktigere formål enn forbrenning. Vi vil trenge olje til smøreolje, plastråstoff og mye annet, mye som ennå i stor grad er ukjent for oss. I fremtiden å tenke på at vi skuslet bort disse ressursene, som utvilsomt kommer til å stige enormt i verdi  – at vi brente dem opp,  vil nok  stå for fremtidens mennesker som komplett idioti. Enhver fornuftig tankegang bør innebære at vi verdsetter den stigende lagerverdien kanskje høyere enn både bankbeholdning, aksjer og eiendom!  Fremtidens mennesker vil se hoderystende på oss som benyttet oljen til brensel og klimaødeleggelser for å skaffe oss inntekter vil slett ikke hadde bruk for. Det var inntekter som gikk til fullstendig unødvendig forbruk. Disse inntektene var med på å ødelegger vår moral, vårt klima og uerstattelige naturressurser.

Altså må vi både av økonomiske og behovsmessige grunner ta vare på oljeskattene. Men så er spørsmålet; hvordan gjør vi det best? Skal vi bare satse på å skru igjen våre kraner, å begrense tilførselen fra Norge, eller vil det være bedre heller å begrense behovene?
Begrenser vi produksjonen ensidig hos oss, må vi anta at det vil være til glede for andre som dermed  kan øke sin utvinning. Det synes altså å bli symbolpolitikk med liten virkning. Produksjonsbegrensning vil føre til prisstigning, og prisstigning vil gi insentiver til omlegging til mer miljøvennlige energikilder, men jeg er redd for at ensidig norsk innsats, vil bety svært lite på verdensmarkedet.

Selvfølgelig, vi har andre, svært lite påaktede muligheter:

  1. Fornuftig samarbeid mellom verdens oljeproduserende land der alle begrenser produksjonen for en balansert forpliktende reduksjon i tilførselen av olje. Det vil ikke bare begrense tilførselen, men også øke prisen. En slik prisøkning vil kunne gi langt bedre utbytte til alle oljenasjonene enn produksjonsøkning! Produksjonsbegrensningen må styres slik at helt vitale behov blir dekket, men også slik at insitamentene til å påskynde omlegging til mer klimavennlige energikilder styrkes.
    OPEC (organisasjonen av oljeeksporterende land) har  gjennom mange år hatt en slik rolle. Men dessverre har der vært piratnasjoner som ikke har villet være med i organisasjonen og har sabotert avgjørelsene i OPEC. De har benyttet anledningene til å øke sin produksjon og sin fortjeneste. Norge har kanskje vært den viktigste blant disse! Da dette skjedde i begynnelsen, bodde jeg i det fattige oljelandet Indonesia. Kåre Kristiansen var oljeminister i Norge. Folket der var rasende på oss. Jeg ville overleve og var feig nok til å si jeg var svensk!
    Det er helt nødvendig, og alle oljenasjoner, Norge inkludert, vil tjene på å bli med i OPEC. Vi kan da få til kontrollert reduksjon i produksjonen og dermed økt pris. Det vil utvilsomt være en vinn-vinn-situasjon for økonomien, klimautviklingen, og begrensning av ødeleggelsene. Skulle noen være misfornøyd med OPEC kan det naturligvis etableres en ny verdensomspennende organisasjon for styring av produksjonsfordelingen.
  2. Begrensning i/opphør av unødvendig energiforbruk. Begrensningen kan dreie seg om:   Biltrafikk med unødvendig kjøring, alt for energikrevende biler med høy hastighet, store tunge kjøretøyer.  Begrensning i produksjon av unødvendige og dels skadelige produkter. Opphør av unødvendig byggevirksomhet og veiutbygging.
  3. Omlegging fra forbrenning av olje til utvikling og økt anvendelse av naturvennlige fornybare energikilder. Særlig vind- og solenergi har stort potensiale. I fremtiden kan bølgekraft og sikker atomenergi antakeligvis bli en praktisk mulighet.
  4. Befolkningsreduksjon. Dette er tvingende nødvendig av mange grunner, også for å begrense energibehovet. Befolkningsøkningen medfører overproporsjonalt forbruk på mange områder som byggevirksomhet, veiutbygging og industriutbygging.
  5. Begrensning/opphør av internasjonal konfliktskapning, trusler, opprustning og krig. Dette er naturligvis den mest meningsløse og unødvendige av alle energiforbruk. Det har utelukkende negative konsekvenser for forbruket, særlig til: Våpenproduksjon. Trening og ødeleggelser. Trusler i stedet for samarbeid. Menneskelig degradering. Gjenoppbygning.

—-oo0oo—

Nå får de politiske partiene ikke til å samarbeide i regjering, fordi de ikke blir enige  om i hvilken grad vi bør begrense oljeutvinningen og oljeletingen.  Kan vi overbevise dem om at det er bedre å arbeide for samlet internasjonal produksjonskontroll og fornuftig styring av forbruket, burde alle kunne enes!
Bjørn