VIKTIG!: Dette er situasjonen i Ukraina:

Situasjonen i dag er forferdelig og meningsløs. Fakta i saken kan vi oppsummere som følger:

  • Ukraina var en Sovet-stat og hørte frem til 2014 med i den Russiske føderasjonen.
  • I 2013-2014 var Ukraina, på tross av et enormt korndyrkningspotensiale og betydelig metallindustri, i elendig forfatning med ødeleggende korrupsjon. Russland og andre Øststater fremsatte tilbud om lån på 17 milliarder dollar til lav rente. Vestmaktene ga tilbud om bidrag på til sammen 14 milliarder dollar pr. år. (Av dette stod Norge alene for en milliard).
  • Fra vestmaktene fulgte der betingelser med, om nærmere tilknytning til EU og tiltak mot den hemmende korrupsjonen.
  • Da fikk vi oppstanden på Maidan-plassen. Tilbudet fra Vesten ble foretrukket. Storparten av folket jublet. President Janukovitsj ble kjeppjaget. Porosjenko ble valgt i stedet. Den store oppslutningen hang nok delvis sammen med at vestmaktene tilbød den beste hjelpepakken. Det var stilt betingelser, men korrupsjonen skal være nærmest like håpløs i dag.
  • I Øst-Ukraina var derimot motstanden mot å knytte seg nærmere til Europa og Vesten stor. Særlig gjaldt det Luhansk og Donbass-regionene der flertallet er etniske russere, men til en viss grad gjaldt det også også i Kharkiv og Odessa. Dette er områder der Russerne nå har fått herredømme. Ved invasjonen fikk de lite motstand og ble delvis tiljublet av lokalbefolkningen.
  • President på valg, Poroshenko, lovet regionene i øst folkeavstemning. Det gjaldt hvorvidt de fortsatt skulle være en integrert del av Ukraina, eller få sin frihet og forbli knyttet til Russland. Naturligvis, dette ville være fornuftig demokrati. Alle kunne vært tilfreds fortsatt. Vi kunne unngått krigen. Blir de værende under et vestlig Ukraina må vi vente oss store spenninger også i fremtiden.
  • Men det ulykksalige skjedde: USA’s utenriksminister John Kerry, kom farende i all hast. Da han drog hjem hadde Porosjenko ”glemt” sine løfter om folkeavstemning. Jeg vet ikke hva han ble lovet av John Kerry, men bidragspakken fra USA var naturligvis svært forlokkende.
  • Da var det gjort! Folket i Donbass ble rasende. Borgerkrigen som varte i 8 år og drepte 14.000 startet. Tiden gikk, men ingen forandringer skjedde! Krigen fortsatte! Hadde det blitt vist mer fleksibilitet kunne øst-provinsene fått sin frihet og bestemme over seg selv. Det hele kunne ha endt så bra. Men nei!
  • Da 8 år var gått, rant det over for Putin. Han følte sterkt på at han hadde lovet Øst-Provinsene beskyttelse. Han forstod at han ikke kom noen vei. Hele tiden hadde han mast om folkeavstemning i øst-provinsene, om at de måtte kunne få bestemme sin skjebne selv. De ville ikke bli tvunget til å følge resten av landet i overgang til hoved-tilknytning til Vestmaktene.
  • Derfor gikk Putin til invasjon i Ukraina. Han uttalte, som både før og senere, at de i Øst-Ukraina, etter folkeavstemning, selv måtte kunne velge tilhørighet. Han forlangte også, at Ukraina ikke måtte innlemmes i NATO og bli en del av truslene som han alltid har følt fra Vesten.
  • Dette var da vel et fornuftig og demokratisk krav? Han hadde nok regnet med at det ville bli innfridd og at stridighetene ville opphøre raskt. Der tok han som vi vet skammelig feil! Militær maktbruk er aldri veien å gå!
  • Putin’s krav kunne ha vært ansett som rimelige. De kunne vært diskutert med han. I det vesentlige kunne de ha vært akseptert. Volodomyr Zelenskyj var blitt president i Ukraina. Saken ble overhode ikke drøftet med Putin!
  • Sammen med amerikanerne klarte Zelenskyj å overbevise de fleste land i Europa om at hele Ukraina stod i fare for å bli trukket tilbake i det Russiske Samveldet. Krigen blusset kraftig opp. Den har så langt ført til over 100 000 drap og har kostet NATO med Norge hundereder av milliarder dollar til våpen. Dette er likevel begrenset i forhold all ødeleggelse, elendighet og hat som krigen har skapt. Miljøet, livsvilkårene, infrastruktuen, samarbeidet, tilliten og tilfredsheten i store deler av verden har svunnet hen. Det er uhyre merkelig at vi ikke ennå ser det enorme misforholdet mellom innsats og negative resultater.
  • Hadde ikke vestmaktene lagt seg borti med våpen, får vi tro at krigen hadde vært over på noen dager. Det kunne ha blitt folkeavstemning i øst. Områdene som ønsket det kunne beholdt tilknytningen til Russland. Alle i øst og vest, uavhengig av tilknytning kunne ha fortsatt sitt samarbeid. Alle kunne ha været fornøyde og lykkelige!
  • I stedet ble det, som vi alle vet, en grusom krig som ødela både landet og folket. Mulighetene for å få til et konstruktivt samarbeid synes nå fjernere enn noen gang.
  • Forferdelig er det også å høre på, når NATO-sjefen legger ut om hvordan Russland kan starte krig mot oss også om han får det som han vil i Ukraina. Jeg antar Stoltenberg selv skjønner hvor galt det er. Vi får tro han sier det på press fra USA.
    Det er naturligvis langt mer slik, at jo mer vi ruster og sloss, dess mer forbitret og hevngjerrig blir Putin. Det er ikke rart om han tror at vi ønsker å legge under oss hele hans regime!
    Jo mer vi går inn for forhandlinger og fred, dess mer kan Putin slappe av og begrense sin frykt for ytterligere opptrapping av stridighetene. Desto bedre kan også han sove om natta! Russland kunne ha blomstret!
  • Latterlig og tragisk er det også å lytte til Stoltenberg når han skryter av at han overhode ikke har snakket med Putin siden stridighetene startet! Våpenbruk øker problemene og konfliktene. Konstruktiv innstilling med samtaler og forhandlinger er det som alltid må til for å løse problemene og skape tillit og fred.
  • Det vi vel heller ikke synes å ha fått øynene ordentlig opp for, er at det vel er amerikansk imperialisme vi sloss for, langt mer enn velbefinnende og trygghet for Ukrainerne.
  • Det hadde utvilsomt vært det beste for øst-regionen av Ukraina om de hadde fått den fulle frihet til å styre seg som de ønsker selv, uten press fra Kyiv eller andre.
    Skulle Zelenskyj og Vestmaktene ”vinne”, vil folket der slett ikke bli tilfreds. Nye lokale stridigheter kan da når som helst blusse opp igjen!

La oss nå omsider innse det: Jo mer våpen vi leverer, jo mer sanksjoner vi iverksetter, jo mer hat og propaganda vi benytter oss av, desto alvorligere blir ødeleggelsene og drapene, dess mer vokser hatet og forbitrelsen, dess vanskeligere blir også Putin, og dess større er farene for ytterligere spredning av krig og elendighet.

Tenk om vi nå i stedet kunne innse at vi har trådt forferdelig feil. Tenk om vi kunne innrømme at vi er en vesentlig kilde til all den elendighet som er skapt. Det kunne bli strålende! Kan vi bare omsider forstå at det som må til er opphør av alle våpen-leveranser og en behersket, vennlig og konstruktiv samtale. Da kunne vi oppnå det vi egentlig ønsker: Fred, samarbeid ,vennskap og trygghet og glede for alle.
Vi har ennå en god sjanse til å få det til. Både Putin og vi kan få erfare at ingen av oss egentlig ønsker noe vondt for den annen part. La oss se virkeligheten i øynene, og la oss forstå at vi ennå har gode muligheter for positive løsninger! Det er opp til deg!!!!

Det er også åpenbart at den opprustningen som vi ivrer for nå, hele veien rettet mot Russland, virker uhyre skremmende på Putin og russerne. Det er ikke underlig om han/de tror at vi ønsker å angripe. Da skjønner du nok hva vi kan vente oss: Mistillit, gjensidig rustning, og kanskje også det som verre er! Da er jeg redd vi alle kan pakke sammen – både i øst og vest!

Nansen hjalp oss en gang i tiden langs den veien overfor Russland. Det er mulig, også i dag!!

Kjære Storting og Regjering: Vær så snill, Våkne opp før det er for sent! Hjelp oss heller å utvikle samarbeid med tillit og vennskap mellom alle partene i saken! Både Putin, Zelensky og andre lengter etter det.
Bjørn


Jeg tenker å sende dette innlegget til Storting og regjeringsmedlemmer, men vil gjerne høre fra deg om der er forandringer jeg bør gjøre i skrivet før jeg sender det. Så det er veldig bra om jeg hører tilbake  fra deg før jeg sender det.
Det vil også være bra om du har noen du vil sende det videre til!

Hvordan er befolkningsfordelingen på Krim, hvorfor snakkes det om annektering av Krim og hva bør vi gjøre nå?

Dette er fakta:
  • Krim tilhørte Russland i flere hundre år. Slik var det til Khrusjtsjov i 1954 av praktiske og beliggenhetsmessige grunner overførte halvøya til den samarbeidende sovjetstaten Ukraina.
  • I folkeavstemning i 2014 stemte 96.7% av befolkningen for tilslutning til Russland. OSSE; CIS, SLO, politikere og journalister var invitert som observatører.
  • Siden folkeavstemningen er Krim nå organisert som en egen stat, under det Russiske
    samveldet. Der er en egen President og et Statsråd med 75 medlemmer. 25 av dem er utnevnt av presidenten. 50 av dem blir valgt av Krims befolkning hvert
    5. år.
  • Fraskillelsen fra Ukraina, kontrollert av Russland skjedde helt uten noen som helst motstand
    eller slette miner. Ingen blodsdråpe ble felt og fotografier gjengitt i vår presse viser tiljubling fra folket.
  • Siden sovjettiden har befolkningen på Krim bestått av 65% russere, 15% ukrainere, 10% tartarer. Der er også mindre grupper armenere, jøder og grekere.
  • Det er derfor neppe vanskelig å forstå at majoriteten av innbyggerne stemte for tilhørighet til Russland.
  • Å kalle dette russisk annektering er derfor et ytterst tvilsomt begrep. Betegnelsen har
    likevel, antakelig på initiativ fra USA, fått fotfeste utenom øststatene. (Annektering er definert som en ensidig erklæring fra en stat om at de tar kontroll over et landområde som ikke tilhører dem.)

Tilbakeføring av Krim til den Russiske føderasjonen må vi derfor vedgå har skjedd på både på lovlig, fornuftig og demokratisk vis. Vi må kunne akseptere virkeligheter selv om det ikke alltid går i vestens favør, og selv om amerikanerne tror at alt som går i Russlands favør er uheldig for oss. Den
vestlige holdningen til saken bør vi kunne innrømme er både meningsløs og
propagandapreget. Skal vi kunne få en slutt på krigen i Ukraina, og skal vi kunne redde verden fra en meningsløs undergang, må vi i det minste kunne akseptere virkeligheten. Betingelser for helt nødvendige forhandlinger for å få fred, må i det minste være at vi innrømmer
historiske fakta. Vi taper heller ikke noe på at også folket på Krim kan få beholde et styresettet de ønsker.
Bjørn