Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn