Stikkord: Valg

Ukraina: Majoriteten jublet og vant! Minioriten tapte! Men? Hva er mulighetene nå?

Det var i 2014: Ukrainerne på Maidanplassen jublet! De skulle få forlate Østen og høre til Vesten! De følte det ga dem frihet, spillerom og muligheter. Halleluja! Minioriteten derimot gråt: De skulle ikke lengre få høre til Østen der de stammet fra, hadde sine venner, sin opprinnelse, mye av sin slekt og sin kultur, sitt språk og mye mer.

Ukraina er et stort og fra naturens side, et rikt land. De mente de hadde gode nok forbindelser – både de som sverget til Øst og de som sverget til Vest! De var lovet folkeavstemning om dette med sidevalget. Alle var glade of fornøyde.

Men – så var det noen, langt vekk – på andre siden av kloden på Vestsiden: De var veldig glade for at noen ville tilhøre dem – så mange som mulig! De hadde en utenriksminister som het John Kerry. Han ble sendt for å hilse på den nye presidenten, Poroshenko. Det er 11 år siden nå, 18. September 2014. Besøket varte en dag. Da han drog hjem hadde Poroshenko skiftet mening! Om de ville eller ei: Det var ikke behov for noe demokrati eller folkeavstemning! Alle skulle høre til Vesten! Basta!

Huff, Vet du?: Poroshenko skulle ikke ha forlatt sine løfter: Det førte til elendighet og borgerkrig! Krigen varet i 8 år og drepte 14 000. Grusomt, ikke sant? Det rente til slutt over også for Putin som hadde lovet dem en hjelpende hånd: Han hadde fått nok! Han ville ha slutt på slossingen. 24. februar 2022 invaderte han landet og sa: La dem få bestemme selv hva de vil og hold landet fri for NATO, soldater og trusler mot oss – så vi alle kan få leve i fred og fordragelighet.

Han trodde vel at dette raskt skulle føre til fred og frihet for alle! – At det går an å ta så feil! Det førte til det stikk motsatte: NATO og vestmaktene samlet sine krefter, fyrte opp under den nye President Zelensky, og fikk fart på krigføringen som fortsatte og fortsatte med økende hat og ødeleggelser: Over 2 millioner soldater er nå drept , verdensfreden og naturen står i fare. En overdrivelse uten grenser, understøttet av NATO’s tøvete påfunn om at hvis vi gir opp å sloss og ødelegge så vi Putin overta landene våre også!!!
Tenk: Hadde vi ikke blandet oss inn hadde utvilsomt krigen vært over på noen dager. Alle gemytter kunne ha roet seg. Konstruktivt samarbeid mellom alle, oss selv inkludert kunne ha startet!

Halleluja – hvor godt og trygt vi alle kunne ha hatt det, ingen sure miner og ingen propaganda!

Er det for sent? Eller bør vi bruke vår stemmeseddel i morgen og stemme på fredspartiet FOR som ser ut til å være det eneste som vil ha fred både her og der i verden? De er visst de eneste som vil erstatte slossing og hat med vennskap, samarbeid og tillit. Sjansen er der! Det avhenger av meg og deg!
GODT VALG!      Bjørn

Hvilket politisk parti mangler vi i Norge?

Ja, jeg fikk dette spørsmålet. Det er snart valg så jeg fant spørsmålet betimelig, og kom da opp med forslaget nedenfor. Mitt idealparti rekker  nok ikke  verken å etablere seg eller å redde verden i denne omgangen, men er du en ildsjel så finnes der likevel et håp.  La oss høre hva du tenker!

Dette er vel de viktigste partiene i dag:

  • Fremskrittspartiet: Kanskje vårt mest egoistiske parti. De vil ha frihet for den enkelte til å karre til seg mest mulig! – på bekostning av hva?
  • Høyre: De vil ha mer til dem som har mest, og vil gjerne sloss for at USA skal regjere verden – med mest mulig våpen!
  • Venstre: Et ulveparti i fåreklær. De snakker pent om naturen, men har dessverre nå utviklet seg til å bli et av de mest krigerske.
  • Senterpartiet: De vil ta vare på bonden og jorda og holde gardsbrukene ved like. Supert det, men de vil dessverre også ha for mye opprustning!
  • Kristelig Folkeparti: De tror ikke på røyk og fyll. Så bra! Men de tror visst også at Gud er en kriger.
  • Arbeiderpartiet: Det var en gang et viktig parti som tok vare på fattigfolk. Nå som her ikke er flere igjen av dem, tror de dessverre også på militarismen.
  • Sosialistisk Folkeparti: De tok over etter Arbeiderpartiet. Finn Gustavsen og Berge Furre ville legge ned våpnene, men det er dessverre glemt nå.
  • Rødt: En  kraftig kamp for de små mot de store, men så stemte de dessverre til slutt bort sine fredsidealer.
  • Miljøpartiet De Grønne: Har heldigvis grønne idealer men ser dessverre ikke helt hva som må til. Det verste er vel at de har glemt fredsarbeidet. Før sa de at fred skulle være det grønneste av alt!

Huff! Verden fortsetter sin skjeve gang mot mer elendighet og undergang!

Den dagen vi får tilbake et parti som vil ha fred og vennskap med resten av verden, gi en utstrakt hånd til de som trenger hjelp og legge ned våpnene, vil jeg også begynne å stemme igjen.
Kan de også  forstå at vi er blitt alt for mange, forbruker og kaster for mye, vil de hjelpe andre, ser de at våpnene bare setter oss i enda større fare og skaper mer frykt, hat og og trusler mot oss selv, da vil jeg melde meg inn og jobbe for saken. Da har vi sjansen til å  oppleve en fremtid – til og med en fredelig sådan fri for hat og frykt!

Jeg tror vi skal kalle det FREDS- OG FREMTIDSPARTIET! Vi trenger det så inderlig!  Hva tror du? Skal vi sette i gang før det blir for sent?  Vil du være med å lage et program?
Bjørn