Stikkord: Ukraina

Bør Ukraina forsøke å ta kontroll over Krim?

Jeg fikk meg dette spørsmålet forelagt og svarte som følger:

Bør: Nei, definitivt ikke!!
Vil: Jeg er redd Ja!

I 2014, under vestliggjøringen av Ukraina, var det, som du vet, en folkeavstemning på Krim der 96,7 % av folket stemte for fortsatt russisk tilknytning. De var glade for å forbli koblet til Russland, både da og siden. Ingen bloddråpe ble spilt!
Det var neppe på grunn av  fordeler, men fordi befolkningen stort sett var russere og halvøya også nylig var russisk, overdradd til partnerstaten Ukraina av Krustshov av praktiske grunner. Helt naturlig!
​At man i Vesten kaller dette annektering er vel helst et propagandatriks?!

Hvis Zelensky begynner å kjempe for å få Krim under ukrainsk styre vil det være langt unna ethvert fornuftig demokrati, det vil skape en forferdelig krigsforlengelse med enorme skader på begge sider. Motstanden fra lokalbefolkningen vil være stor, og en borgerkrig​,​ også i denne regionen​,​ som i​ Donbass ​i løpet av de siste 8 årene​ kan oppstå!

Kanskje du også husker at da Poroshenko ble valgt til ny president i Ukraina i 2014, lovet han en folkestemning om uavhengighet i de østlige regionene – helt til USAs utenriksminister John Kerry kom i en hast og fikk det forhindret.
Hadde Porosjenkos løfter blitt holdt, ville sannsynligvis de østlige delene av Ukraina fått sin uavhengighet, og både borgerkrigen og dagens forferdelige krig ville vært unngått.

Putins angrep på Ukraina skaper et enormt tilbakeskritt for Ukraina og verden. Men jeg er redd han kan dele årsakene med meningsløs amerikansk grådighet, representert ved John Kerry og NATO.
Vi er nok ikke slike engler i vesten  som vi tror!

NATO på ville veier!

I dag forkynte NATO’s generalsekretære Jens Stoltenberg for verden at:
”Det blir ingen vedvarende fred om Russland skulle vinne krigen mot Ukraina”. Han indikerte at NATO vil være pådriver for slossingen til Ukraina har ”vunnet”! Han hevdet også at Putin har ytterligere aggressive planer. Det er forskrekkelig å høre noe sånt fra verdens sterkeste militærmakt. Det tyder  på at NATO ikke har tiltro til at problemer i verden  kan løses gjennom annet enn trusler og slåssing. Å vite at vi er en del av at dette er forstemmende.

Vi burde nå snart ha erfart at slåssing ikke løser problemer. Slåssing bare forsterker problemene og ødelegger liv, håp, verdier og livsgrunnlag for sivilisasjonen.  Problemer kan bare løses gjennom samtaler, forhandlinger og overenskomster. Forhandlingene kan føres som resultat av utmattelser og ødeleggelser i krig,  men bedre frivillig på et tidligere stadium!  Forhandlingene bør føres mens en ennå  har noenlunde brukbare  relasjoner, før forbitrelsen har vokst over alle grenser. Jo før en kan snakke sammen, dess bedre vil forholdet være og dess enklere er det å komme til fornuftige resultater.

Å postulere at det ikke kan bli fred om Russland skulle vinne, er uten grunnlag i virkeligheten. Nei, Russland er ingen engel, like lite som NATO er det. Det er ingen fordel om Russland skulle ”vinne”,  men å påstå at det vil innebære varig krig er meningsløst. Uansett hvem som ”vinner” blir det enorme tap og lidelser for begge parter., med  økende hat, drap, sivilisasjons-, natur- og klimaødeleggelser. Det som er viktig er ikke å ”vinne”, men å få stanset grusomhetene fra begge sider, komme frem til en fornuftig overenskomst og begynne å reparere ødeleggelsene, uavhengig av hvem som ”vinner”.

Det som kan  gi basis for varig fred, er slett ikke å ”vinne” men gjensidig samarbeid, hjelpsomhet, omtanke og tiltro som må utvikles på nytt.

Putin hadde to uttalte mål for denne krigen:
1. Å hindre Ukrainsk NATO-medlemskap. Dette fordi han er genuint engstelig for vestlig angrep og  maktovertakelse, ikke bare av Ukraina, men store deler av det Russiske imperiet. Om det ikke har vært NATOs intensjoner, så er det likevel viktig å forstå hva som har drevet han  til grusomhetene – som han neppe gikk til med noe lett hjerte!
2. Via folkeavstemninger å gi øst-regionene i Ukraina frihet til å velge sin tilhørighet. Så lenge områdene vesentlig befolkes av Russisk-ættede er det kanskje ikke rart om de velger å lene seg mot Russland. At det har vært deres reelle ønske kan vi vel ikke se bort fra når de nå har holdt en borgerkrig med 14000 døde gående i 8 år? Vi holder demokratiet høyt. Hvorfor vil vi ikke  akseptere demokrati, også når det gå i favør av andre?

Der er neppe noe som tyder på fortsatte stridigheter fra Russisk side om de skulle ”vinne” krigen. Sjansene for det er nok større om de skulle tape! Da vil de naturligvis murre sterkt under overflaten, og ingen vet hva det kan resultere i.

Disse målene var tydelig proklamert også da Russerne innbød til fredsforhandlinger etter 3 dagers krig. Hadde Ukrainerne tatt innbydelsen på alvor, var disse målene klare, og en kunne formodentlig ha gjenopprettet freden, til rimelig grad av tilfredshet for begge parter. Om Russland fortsatt er fornøyd med disse målene, etter alt de har ofret i denne krigen vet knapt noen, men la oss håpe det! Det paradoksale er at dette burde være en akseptabel løsning for alle. Blir derimot Donbass-regionen ved en Ukrainsk ”seier” værende under Ukraina, er misnøye og fortsatte stridigheter i disse områdene sannsynlig.

Forstemmende er det også å tenke på, at hadde vi fra vår side latt være å oppmuntre Zelenskiy til krig, og latt være å sende våpen, ville krigen for lengst ha vært over!

Stoltenberg uttalte også at ”NATO vil stå side om side med Ukraina så lenge det trengs”. Alle vet hva han tenkte på og at NATO ikke tilbyr annet enn militærmakt.  Tenk om han heller kunne ha lovet å hjelpe å finne konstruktive løsninger og få til forhandlinger mellom partene. Tenk også om han heller kunne si  at nå må hatets, mistankenes og stridighetenes tid være over, nå må vi  alle begynne å samarbeide også med Russland. Da tror jeg vi alle kunne ha pustet lettet ut og sett lyst på fremtiden. Det tror jeg faktisk at Putin også ville tenke!

Kan du, kjære leser, prøve å gjøre noe med dette før sivilisasjonen går ad undas?
Bjørn

Hva er galt med NATO?

Jeg fikk dette spørsmålet, tenkte nøye over det og kom så langt til følgende 11 punkter:
Jeg vet ikke om du er en av dem som har lyttet for mye til det vi blir pumpet ørene fulle av hele tiden, men jeg tipper at du som jeg forsøker å tenke litt selvstendig og trekker dine egne konklusjoner. Nå vil jeg i alle fall gjerne høre hva du tenker om saken. Skriver du til meg her kan jeg forsøke  å ta tankene dine med nedenfor.

NATO er livsfarlig for oss og for verdensfreden fordi:

  1. NATO driver tvilsom propaganda i NATO-landene for å sikre sin berettigelse.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen deres å gå til angrep, men bare være til forsvar virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og forårsaker dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Der er dermed økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi de ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene og dermed sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Poroshenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning.
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen noe som skapte voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en fullstendig meningsløs artikkel 5 som tvinger uavhengige medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en ellers unødvendig og stor fare for ikke involverte NATO-land.
  6. NATO driver en enorm opprustning som er en stor og unødvendig belastning for klimaet i verden.
  1. NATO ødelegger gjennom opprustning og retorikk samarbeid og samarbeidsklima mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet. (Og skulle Ukraina «vinne» er det dessverre stor fare for gjenopptakelse av borgerkrigen som så langt drepte 14000, som mange nå dessverre ser ut til å ha glemt.)

What are the pros and cons on the Russian attack on Ukraine?

I got this question on the Quora side and replied as follows:
What is your opinion?

——————–

Yes for sure, we must admit there are very serious both pros and cons:

  1. One should never fight or start a war, trying to solve a problem! The negative material and human consequences are always enormous, and the brutality can never help to solve real problems!
    As we clearly see, also in this case, the population opinion rightly turns against the aggressor, the opposite of his aims! Surely, also Putin has now experienced this!
    The worst may still be the reactions to such inhumanity. Technically, this war could have ended after just 3 days when Putin proposed to stop his brutalities, provided individual democracy could have been allowed to the Donbas region. It was of course Putin’s initiating that triggered all the horrible vestern support of Selensky’s violent reactions and our fatal delivery of western weaponry.
  2. But you must admit, Putin’s original goals were in reality positive!: He wanted freedom for the people of Donetsk and Luhansk to administer themselves, and Ukraine to stay free from any NATO involvement. That was also Poroshenko’s initial goal, but much to regret, rejected, mainly by the USA. For 8 years now the civil war hence has hampered Ukraine and killed 14000 inhabitants, while Putin has tried to get us to our senses.
    Much to regret, finally he gave up and started the terrible war.
    Bjørn

Putin og Selensky på ville veier!

Jeg skvatt da jeg hørte det: På NRK Nyhetsmorgen, onsdag den 24/8, like før kl 9 ble vi servert nyheten om at Selensky nettopp har holdt en tale der han presiserte at Ukraina  uansett vil fortsette krigen  mot Russland helt til de har gjenvunnet Donbass og Krim!
Begriper vi hva vi har inngitt oss på, å forære våpen til landet med en så krigersk leder?

Åpenbart, vi må nå erkjenne det:  Selensky er en like meningsløs krigshisser som Putin, og sånt skal vi gi våpen til for at kampene skal kunne fortsette? Hallvard Sandberg uttalte nå at Ukraina ikke er i stand til å gjenerobre Donbass og Krim, og at noe sånt antakelig vil forlenge krigen med  kanskje 3 år.
Begriper vi overhode hva vi har inngitt oss på?

Da krigen hadde vart i 3 dager var der et møte mellom partene. Putin tilbød da å stanse all krigføring hvis Krim og Donbass kunne bli garantert uavhengighet fra Ukraina. Også da var Selensky bestemt og sa kategorisk nei. Og krigen fortsatte!

Vi vet også utmerket godt at der i 2014 var avstemning  på Krim der 96,7% av folket,  ifølge bl.a. NRK, bifalte et frislipp fra Ukraina, noe som deretter foregikk fullstendig fredelig, uten protester og uten at det falt en eneste blodsdråpe.  I Donbass var der også holdt en folkeavstemning, om enn mindre offisielt, og med litt lavere tilslutning på noen og åtti prosent. Det ble ikke akseptert av Ukraina – og borgerkrigen har siden rast og forårsaket  store ødeleggelser og 14.000 drap.  Skulle nå Ukraina etter langvarige krigshandlinger virkelig makte å vinne tilbake områdene: Tror da virkelig noen, at der vil bli fred og fordragelighet?

Vi snakker varmt om demokratibegrepet og er stolte av det. Men hvorfor i all videste verden har vi glemt hele demokrati-idealet  når det går i favør av andre enn oss selv?

Av en eller annen merkelig grunn har Norge bifalt Ukrainas krigføring og i likhet med resten av NATO-landene ukritisk forært krigsvåpen til landet. Jeg håper vi nå begynner å se hvilken enorm fadese vi har innlatt oss på.  Ukraina blir kontinuerlig ødelagt i krigen, hatet vokser, Putin blir stadig villere, store folkemengder på begge sider dør. På grunn av sanksjonene mot Russland, har  de, som en vel kan vente, gått til lignende skritt og stengt igjen noen gasskraner. Norge som gassleverandør  har kanskje tjent på det i denne omgang. Men vi er da vel ikke så blinde at vi ikke ser at vi setter verdensfreden i fare? Ser vi ikke  at der til og med er atombombefarer og at atomkraftverkene kan komme helt ut av kontroll? Ser vi heller ikke at ødeleggelsene på miljøsiden også kan bli så store at også det setter oss alle i fare?

Tenk om Selensky hadde akseptert det første tilbudet han fikk! Eller tenk  om ingen hadde støttet Selensky med våpen. Da hadde nok for lengst denne krigen vært historie. Da kunne vi alle slikke våre sår og begynne å samarbeide på en positiv og fredsskapende måte både med Ukraina og med Russland. Attpå til, folk i Donbass og Krim kunne se fremtiden lyst i møte! Vi kunne bli venner igjen og verden kunne blomstre.

Tenk dere om! Kom til fornuft  før det er for sent! Der er absolutt ingen ting å vinne på å støtte krigen. Der er veldig mye å vinne på å få i gang et konstruktivt samarbeid,  både med Ukraina og Russland!
Stans våpenleveransene! Få Selensky til fornuft! Lov han samarbeid om det kan skje med konstruktive mål!  Aksepter at Krim og Donetsk kan få sine folkeavstemninger og  bli anerkjent som den de måtte ønske å være i fremtiden! Snakk fornuft også med Putin. Beklag både feilgrepene hans og det vi har gjort i denne saken til nå. Tilby dem begge konstruktivt samarbeid om alle de positive mål vi sammen bør sette oss!
Bjørn

Svensk og Finsk NATO-medlemskap er slett ikke problemløst!

Boris Johnson besøkte Sverige  og Finland. Han forteller dem at han vil rykke ut med sitt krigsmaskineri, komme til  Sverige eller Finland og sloss mot Russland for dem om nødvendig.

Da jeg så dette nevnt på TV, tenkte jeg tilbake til 1945. Alle 500 elevene satt vi fredfullt ved pultene våre i klasserommene. Flyalarmen uler,  vi iler alle til bomberommene i kjelleren, og vi hører bråk. Flyalarmen uler igjen: Faren over. Vi kommer ut, og hva ser vi? Det prektige tårnet og øverste etasje på skolen vår er blåst bort!

Engelskmannen var der og bombet, det mest iøynefallende og ruvende bygget i byen, Aspøyskolen! Det var neppe oss bombeflyene siktet etter, men det var oss de traff – midt i skoletiden.  Så mange sunnmøringer som var stasjonert i London, måtte de utmerket vel kunne vite at vi var der, alle 500! Kanskje var ikke vi særlig viktige for dem, krigerne?
Under krigen var nøytrale Sverige redningen. Vi fikk Svenskesuppe hver dag på skolen. Var Tyskerne etter deg gav Sverige deg ly.

Amerikanske atomubåter og atombombefly har nå vært på flere besøk i Tromsø og andre steder.  Nærværet av NATO-krigerne har økt. Vi egler med Russerne. Vi kjøper ubåter og krigsfly, livsfarlige først og fremst for oss selv! Russerne blir naturlig nok engstelige. Selv om vi mener vi er verdens mest fredelige folk, finner de det nødvendig  å kappruste med oss. Tonen mellom landene blir stadig iltrere. Vi sender også drapsvåpen rettet mot dem til Ukraina. Hva i all verden skal de tro om oss? Utvilsomt, vi er kommet i en stadig mer tvilsom og utsatt situasjon!

Vi har satt oss selv i en økende fare for å bli angrepet! Russland har oppfattet dumhetene våre. De har allerede sendt atombombefly på treningstokter mot Tromsø og Bergen.  Det er tragisk at de ser oss som ekstra farlige for seg. Det skyldes både at vi er medlem av NATO og at de tror vi har store mengder Amerikansk/NATO-våpen stasjonert hos oss, klare til å angripe dem! Ikke rart de blir engstelige. Det tror jeg både du og jeg ville bli om vi var i deres situasjon.

NATO/Amerika/England har naturligvis stor fordel av å overføre mest mulig av sine krigsvåpen hit. Da blir det her truslene er lokalisert. Særlig steder som Tromsø, Bergen, etc. vil de da uskadeliggjøre. Vi er blitt kamparena nr. 1, og vi står fremst i køen for å bli utslettet!

Nå vurderer Sverige og Finland også NATO-medlemskap, og de står i fare for å gjøre nøyaktig de samme dumheter som oss! Er vi kyniske nok, kan vi kanskje si at de er snille mot oss når de vil overta deler at den mest utsatte posisjonen! Men slik må vi naturligvis ikke tenke. Vi har et alt for godt samhold å ta vare på.

De er også grepet av hysteriet som florerer i Europa. Da kan de allikevel finne på å søke om medlemskap, selv om det er tåpelig sett fra alle synsvinkler:

  1. Et angrep fra Russland er ikke sannsynlig. Når Russland angrep Ukraina, var det fordi de ønsket frihet for Donbass til å knytte seg nærmere til seg. De har ikke behov for å legge landet under seg. De har nå erfart store problemer ved å gå til krig! De har blitt så skadelidende av krigen at de nok  heller ønsker angrepet ugjort.
  2. Så lenge Sverige og Finland ikke har levert angrepsvåpen til Ukraina, har ikke Russland  grunn til å hevne seg. De har  større grunn til å angripe Norge og andre land i Europa som har levert aggressive  våpen.  Da har de  enda mindre grunn til å angripe dem!
  3. Russland har sett  NATO  som hovedtrusselen mot seg. Sverige og Finland har de neppe vurdert å være noen trussel i det hele tatt. Dette forholdet vil naturligvis endre seg drastisk om landene knytter seg til NATO og deltar i krigsforpliktelser.
  4. Sverige og Finland har neppe annet enn fredelige relasjoner for tiden. De truer ingen og er ikke truet av noen. Melder de seg inn I NATO som har drevet trusler og kriger på mange fronter, kommer de naturligvis i en tilsvarende truet situasjon. De vil bli forpliktet til høyt våpenberedskapsnivå med farer for eget omdømme og trusler fra ulike hold.
  5. De vil, på grunn av NATO-traktatens §5, bli forpliktet til å delta i helt uvedkommende militære angrep på ellers for dem vennskapelige nasjoner
  6. I dag er Sverige og Finland, i likeht med det Ukraina egentlig skulle være, en fredelig buffersone som kan dempe konflikter mellom øst og vest. Som NATO medlemmer vil det dessverre miste sin troverdighet.
  7. Nedrustning har gjennom tidene vært ønskescenarioet for oss alle. I økende grad har vi blitt oppmerksom på at nøytralitet, omsorg og fravær av trusler har vært den sikreste vei til fred. Sverige og Finland har vært forbilder på dette. Men så har vi hatt en tro på at våpenberedskap virker avskrekkende. Der har vært en forestilling om at når andre nasjoner ruster opp, så er det for å kunne angripe oss. Når vi ruster opp er det for å avskrekke, ikke for å angripe! Kunne det bare gå ordentlig opp for oss, at slik tenker våre motstandere også! Nå begynner vi heldigvis å se, at opprustning slett ikke virker avskrekkende. Tvert imot! Det skaper gjensidig opprustning: Det skaper påskrekking!
    Holder Sverige og Finland seg unna NATO, kan de fortsatt vise oss at rustningsmoderasjon og nedrustning skaper trygghet og fred for oss alle!
  8. Det verste for Sverige og Finland likevel, er nok at skulle det noen gang bli krig mellom NATO/USA og Russland, må de regne med å bli slagmarken! Nærmest utslettende ødeleggelse av både natur og infrastruktur med katastrofale drapstall kan da finne sted.
  9. Økonomien vil bli belastet i en grad at det vil gå ut over både levestandard og deres mulighet for fredsskapende virksomhet i verden.
  10. Klima- og miljøødeleggelsene som allerede er nært fatale for kloden vil økes ytterligere, og de mellommenneskelige forhold mellom øst og vest vil bli skadelidende.

Hva vil  du  vi skal gjøre med dette? Vil du finne deg i at verden ødelegges mer og mer på denne måten,  eller vil du heve din røst mot de ødeleggende kreftene?
Bjørn

 

Ukraina: Velg veien videre!

Krig er aldri noen fornuftig måte å løse problemer på! Krigsangrepet mot Ukraina var meningsløst, barbarisk, uhensiktsmessig  og fullstendig uakseptabelt . Vi har nå to muligheter:

A: Vi kan pøse inn mer våpen i en slik grad at Ukraina til slutt kanskje kan vinne. Russerne kan muligvis gi opp angrepet.

B: Vi kan stanse all våpenleveranse, hisse Zelenskiy ned og få han til å forhandle seriøst med motparten og gå med på å fristille Donbass-regionen .

——————

Jeg tror vi kan være enige om å vurdere følgene av de to alternativene slik:

A:  Å pøse inn mer våpen:
Da må vi regne med at følgende vil skje:

  1. Krigen vil utvilsomt vare mye lengre. Ødeleggelsene, drapene, lidelsene, hatet,  på  begge sider vil øke dramatisk, og  mer enn på noen annen måte. Miljøet vil lide enormt, både ved selve kamphandlingene, forbruket av materiell, naturødeleggelser,  matmangel og  innsatsen til gjenoppbygging. Områdene blir satt langt tilbake!

  2. Resultatet som kan oppnås kan bli at  Ukraina kan beholde områdene i øst. Det vet vi er sterkt mot ønsket til beboerne der. Dermed må vi tro den ødeleggende borgerkrigen mellom øst og vest i landet vil fortsette. Den har så langt vart i 8 år og krevd 14000 liv. Borgerkrigen har også hindret viktig  produksjon og utvikling og gjort landet fattigere. Å stanse borgerkrigen vil bli vanskelig.  Jeg tviler på at der da finnes noen løsning.

  3. Det vil ta vesentlig lengre tid før livet i landet kan bli normalt igjen og flyktningene kan vende hjem.

  4. Russland vil fortsatt være misnøyde. Det vil bli vanskeligere for alle oss andre å fortsette handel, utvikling  og gjensidig nedrustning. Gjensidige sanksjoner og  mistro vil fortsette. Sjansene både for krig  og atombombeangrep vil øke  dramatisk.  Noen er også engstelige for en ny verdenskrig.
    Og langt mindre viktig: Det vil gå hardt ut over økonomien i bidragslandene. Du får mer mangelfulle tjenester og må betale  mer skatt.

  5. Sivilisasjonen kan i ytterste fall bukke under. Jeg vet ikke om det betyr noe for deg?

Jeg kan ikke se noen fordeler ved dette, kan du? Det måtte i tilfelle være å kunne gi Putin en lærepenge, men den tror jeg han allerede har fått i rikelig monn, med halve verden mot seg! En mulig vinnerstolthet kan du vel ikke for alvor verdsette høyt i forhold til all denne elendigheten?
Er det virkelig dette du ønsker?

————-

B.  Å  stanse krigsinnsatsen  og akseptere seriøse forhandlinger med Russerne:
Det som sannsynligvis kan skje da er følgende:

  1. Kamphandlingene kan settes på vent/opphøre straks hvis seriøse forhandlinger pågår.

  2. Det blir utvilsomt  nødvendig å innrømme/tillate folkeavstemning i Luhansk og Donetsk, slik Putin har bedt om siden 2014.  Det som da vil skje er nok at disse østområdene vil be om uavhengighet fra Ukraina, og knytte seg nærmere opp til Russland.  Det er kanskje ikke rart når befolkningen stort sett er russere.

  3. En må kanskje, siden krigshandlingene nå har gått så langt, også forvente at områdene rundt Mariupol, Melitopol og Kherson kan bli ønsket inn i det nye samfunnet.  Tilgang til disse områdene kan lette kontakten med Krim og Azovhavet.

  4. Får disse områdene full frihet, vil borgerkrigen opphøre. Det bør da kunne  blir fornuftig samarbeid mellom dem, Russland  og  Ukraina, med handel og felles utviklingsprosjekter. Det kan bli bedre samarbeid enn det har vært i senere år når borgerkrigen har rast.  En kan vente  at disse områdene vil slå seg sammen til et felles demokrati.

  5. Får vi til dette, kan det også utvikles et bedre samarbeid mellom Russland og Vesten. Sanksjoner  og gjensidig propaganda kan opphøre og det blir grunn for avspenning. Verden kan igjen blomstre med tiltro, samarbeid, samhandel og nedrustning.

Et tankekors er det likevel, at Russland har en så ødeleggende adferd mot folk og eiendom i områdene de ønsker å redde. Det må bety at kampene må opphøre raskt! Folk og land som bygger godt forhold slåss ikke, de hjelper hverandre!

Så hva velger du, A eller B? Skal vi fortsette å sloss eller skal vi komme til fornuft og la verden igjen få begynne å blomstre?
Bjørn

 

 

Hva tenker du om våpenleveransene til Ukraina som vi har rotet oss bort i?

Når jeg noen ganger skriver ting jeg synes er særlig viktig for samfunnet sender jeg det gjerne som private meldinger til stortingsrepresentantene og/eller regjeringen.  
Noen ganger høster jeg ros og oppmuntring, andre ganger det motsatte. Skrivet mitt om Våpenleveranser til Ukraina som jeg gjengir her, høstet naturligvis sur kritikk fra en betrodd Høyre-representant på Stortinget. (Jeg bør kanskje ikke røpe navnet her, men jeg gjengir innholdet etter brevet som jeg gjengir her):

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:


Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.

Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».

Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte  tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem.  Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom.  Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort.  Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss  på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det  hadde vært mulig, både  i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen,  at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg.  Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å  akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!

Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi  bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland.  Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*

Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går  an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere  blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Bjørn
—————————————————-
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du, kjære leser, tenker om denne saken. Den er etter mitt skjønn svært viktig. Skriv gjerne noen ord her nedenfor og send det inn!

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn

Den meningsløse krigen kan stanses, men ikke med våpen!

Så har det ulykksalige hendt! Putin har startet krig! Nå gjelder det å ikke handle i affekt, men tenke klart for å gjøre det beste ut av en forferdelig og livsfarlig situasjon for oss alle. To saker er særlig viktig nå:

1.     Å tenke over hva som er årsaken til konflikten som kan skape så mye elendighet for oss alle. Har vi noe skyld?

2.     Hva bør vi gjøre for å få slutt på elendigheita?

I utgangspunktet ønsket faktisk Putin fred og slutt på 8 års krig i Øst-Ukraina med ødeleggelse av land og folk som der hovedsaklig er russere. Han  ønsket også trygghet for sitt folk. Derfor har han i  lange tider forhandlet for reelt demokrati og frihet i Donetsk og Luhansk, og for stans i NATOs utvidelser som han har følt truende. Han møtte ingen forståelse, bare en kald skulder, både fra USA og NATO.

Til slutt reagerte han dessverre med det dummeste og farligste som tenkes kan. Krig! Nå finnes det 3 måter å reagere på:

1.     Militær motstand. Zelenskiy kan oppfordre folket sitt til å sloss og andre land kan sende våpen og assistere militært. Det vil med sikkerhet føre til intensivering av  krigshandlingene, forlengelse av krigen, økte ødeleggelser, drap  og grusomheter på alle hold med økende forferdelighet, hat og spredning til andre land. Selv om NATO besitter 10 ganger så mye våpen og ødeleggelsesevne, har Russland nok til å ta livet av oss alle. I den situasjon vi er kommet nå, vil økt motstand uten tvil virke oppildnende på Russerne.

Ikke tro at militær motstand  kan dempe noe som helst. Det virker alltid oppildnende og intensiverende.  Hvis det ikke er det vi ønsker, så la oss besinne oss og stanse før det er for sent!  Det finnes ingen avskrekking, bare påskrekking! Verden og sivilisasjonen, Norge inkludert, kan forsvinne om ikke noen nå tar til vettet!!

2.     Passivitet.  Gjør verken vi eller Ukraina noe som helst, vil  Russerne antakelig overta mye av styringen av landet som opprinnelig var russisk. De vil neppe ha intensiver til å angripe andre land, men de vil styre Ukraina etter sitt sitt eget hode, til glede for noen og sikkert til ergrelse for mange, men konsekvensene vil formodentlig  bli begrensede.

3.     Problemløsning og samarbeid. Be om våpenhvile og konstruktive drøftinger. Sett dere ned igjen sammen med Putin og hans menn. Drøft saklig de problemer som finns, uten å tviholde på prestisje, standpunkter og tidligere kampsaker.  Kanskje kan dette være viktige momenter i en fornuftig agenda:

·    Folkeavstemning om Selvstendighet og  internt demokrati i Donetsk og Luhansk, kanskje med noe omorganisering

·       Styring av Ukraina mot å bli en demilitarisert frisone mellom øst og vest.
·       Mulige konstruktive samarbeidsprosjekter
·       Trygging av landene og befolkningene mot overgrep
·        Inngå en ikke angrepsavtale med NATO
·       Opphør av  sanksjoner.

Hva tror du? Hva ser du på som det mest  fornuftige? Alle muligheter er åpne! Jeg tror jeg kan garantere at Putin kan være med på den sistnevnte!
Jeg håper du kan være med å få partene til fornuft og hindre at der blir med våpen tilgjengelig. Det vil bare øke og forlenge grusomhetene, og det vil også sette våpenleverandørene og store deler av verden i den største fare!
Bjørn 

Gratulerer Jonas! Kondolerer Jens!

Nei Jonas, vi er ikke sikre, verken du eller jeg, på at vi straks ser store frukter av Talibanbesøket. Jeg kan ikke garantere verken at jenteskolene blir prioritert, eller at alle kan mettes.
Likevel tror jeg at det var klokt å stille opp både med invitasjon og privatfly! Vi kan ikke vente alt av folk som har en tvilsom fortid, som vi har kriget mot i 20 år, og som fortsatt føler seg forhatt av de fleste. Allikevel: Taliban var både glade for invitasjonen og faktisk svært samarbeidsvillige. Der er et håp!

Osama Bin Laden var lei Amerikansk imperialisme og arrangerte den voldsomme flystyrten mot World Trade Center i New York  i 2001. Da erklærte president Bush krig mot terrorisme.  Han skulle ikke få terrorister til å forstå at terrorisme virker mot sin hensikt. Nei, han var bare hevngjerrig og ville ha virkelig krig med ødeleggende våpen. Utrolig nok fikk han  med seg både NATO og Norge i krigen. Der var  9200 norske soldater.  De slåss både mot Irak, Pakistan, Jemen, Somalia og Syria. 800 000 ble drept,  175 000 av dem  i Afghanistan. Nei, ikke alle var Afghanere, 10  av de drepte var norske, + en journalist på et hotell.  Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der også. Var han et mål for angrepet? Så er det da uhyre positivt å erfare at nettopp han tok initiativet til den forbrødring vi nå har erfart. Hvordan ville du ha reagert om noen ville drepe deg?

Krigen i Afghanistan varte i 20 år. Det er ganske merkelig  at verken USA, NATO eller Norge forstod at all denne slossingen ikke kunne løse noen problemer? Selvfølgelig; krigen bare økte grusomhetene, forbitrelsen, hatet  og gjengjeldelsene. Burde ikke det forlengst ha gått opp for oss alle? Det finnes  bare en løsning: Samtaler, forståelse medfølelse, samarbeid og hjelp. Tenk hvor mye elendighet som kunne vært spart om det hadde gått opp for oss for 20 år siden!

Nå håper jeg inderlig det er det som er blitt klart for Jonas Gahr Støre: At forsøker vi å forstå Taliban og deres problemer og vanstyre, så vil de høre på oss. Det har vi da nettopp nå faktisk opplevd! På tross av all skade krigen har forårsaket, var de glade for turen de fikk. De lyttet og lovde! Nei, det er i overkant å vente at de skal legge bort alle sine negative ideer over natta. Jeg tror likevel at viljen de viste var ærlig nok – i alle fall der og da! Det skal litt mer enn en flytur og en positiv mottakelse til for å snu om hodene på et folk, særlig når religion er blandet inn. Holder vi ut, vil vi etter hvert se positive resultater. Sakte vil de forstå mer av både menneskeverd, utvikling, og at det lønner seg å få jentene med i arbeidet. De trenger ikke verken  slakt eller pekefinger, men hjelp og støtte. Vi kan ikke bare sitte på gjerdet, være vrange og vise forakt. Vi må samarbeide og hjelpe til: Det krever anerkjennelse fra vår side, men gjerne med betingelser. De har 100 milliarder kroner på bok i USA. Det må frigis.  Men da bør vi også hjelpe til å styre forbruket til fornuftig nytte og utvikling i samfunnet. Da vil jentene også bli en  viktig ressurs. En invitasjon og en flytur er ikke nok. La oss bruke kløkt og fortsette samarbeidet, så vil vi etter hvert se store resultater!!

Takk Jonas! Stå på! Dette kan gå godt (Jeg har også fått erfare at hjelp til utvikling nytter!)

Jeg beklager å måtte si det Jens: Du har ikke vært like heldig med dine initiativ som Jonas!Jonas satset på samarbeid. Du har nå satset på grove kompromissløse trusler. Da møter vi som du nok nå har erfart, bare motstand, bitterhet og ytterligere innbitthet og negative tiltak!
Putin vartet opp med storstilt opprustning på grensa mot Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Du vet det utmerket godt om du tenker deg om. Han er redd! Han er meget engstelig for hva Ukraina og NATO kan finne på. Opprustningen var neppe det klokeste han kunne finne på, men sånn går det ofte med folk som føler seg trykket opp i et hjørne.

Tenk over det: Det er vel ikke så rart at han blir engstelig? Da Porosjenko stilte til valg i 2014 lovet han folkeavstemning i Luhansk og Donetsk  slik at de kunne velge den side de ønsket, Øst eller Vest. Situasjonen var en helt annen enn i storparten av landet. De følte seg som Russere, og ville fortsette med sin fremtidige tilknytning også mot øst. Det gikk da  godt på Krim, de følte det også slik. Der hadde de folkeavstemning. Der fikk demokratiet seire. De fikk  tilbake sin tilknytning til Russland, alle var glade. Det ble ikke spilt en bloddråpe!
Putin hadde da også lovet å holde sin vernende hånd over Øst-Ukraina. Han føler seg naturligvis i en voldsom knipe. Nå har de sloss for sin uavhengighet fra Ukraina i 8 år, 14 000 er drept, områdene er ødelagte og folk er fortvilte både i øst og vest!
Jeg er dessverre  redd det er vår skyld: Da Ukraina, etter mange fagre løfter og store pengesummer (også fra Norge), knyttet seg opp mot vest, var det også gjort klinkende klart at Ukraina ikke skulle bli tatt opp i NATO. De skulle få fortsette som en demilitarisert buffersone mellom øst og vest.  Men nå truer du med det motsatte! Du er vel også medskyldig i at flere land i Vest-Europa sender våpen til områdene nært Russland. Nei, nei, nei! Det er ikke rart at Putin blir mer og mer engstelig!

Ennå er det ikke for sent. Ennå kan du be om folkeavstemning i Øst-Ukraina. Ennå kan du vedgå at Ukraina ikke bør innlemmes i NATO. Ennå kan du begynne å snakke konstruktivt med Putin. Ennå kan dere sammen utmerket godt finne ut at samarbeid er så mye bedre for alle på alle måter enn slike steile og avvisende trusler som du har prestert. Om USA da  vil kaster deg ut av NATO, betyr vel lite nå?

Du har ennå sjansen til å bli en hedersmann. Du har faktisk ennå sjansen til å redde verden!
Bjørn

 

 

Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn

Konflikten i Øst-Ukraina er farlig. Vi kan gi den en lykkelig løsning!

Nå brygger det opp til ny strid i Ukraina. Det er svært alvorlig. Ingen vet hva det kan ende med.  Det startet i 1954, da var både Ukraina og Russland en del av Sovjetunionen. Russland med Khrusjtsjov i spissen ville styrke sitt forhold til Ukraina, og fant det praktisk å delegere administrasjonen av Krim-halvøya til Ukraina. Dermed ble Krim en del av Ukraina, men likevel fortsatt en del av Sovjetunionen.

Men så I 1991, under Gorbatsjov, ble Sovjetunionen oppløst. Russland og Ukraina ble selvstendige stater i nært samarbeid med hverandre. Ukraina er vel ½ gang større enn Norge, og er rikt på jordbruksressurser. Landet har 41 millioner innbyggere, hvorav 2 millioner på Krim. Krim har over 60% russere og bare  20% Ukrainere.

I 2014 var Janukovitsj president i Ukraina, og det var magre tider. Det kom tilbud om hjelpepakker både fra Russland og fra EU/USA. Tilbudet fra vest var best. Særlig Amerikanerne ønsket å få mer innpass i landet, støttet av store demonstrasjoner på Maidan-plassen i Kiev. Janukovitsj som var øst-orientert ble kjeppjaget og den vest-orienterte Porosjenko ble valgt i stedet. Før valget ble det murring i de østlige oblastene (fylkene) Donetsk og Luhansk. De ønsket ikke å være med på noe flyttlass mot Vest. Porosjenko lovde dem folkeavstemning om tilknytningen til Ukraina straks valget var over. Da roet de seg, og regnet med at de ville slippe å endre sin internasjonale tilknytning fra øst til vest.

Befolkningen i disse 2 oblastene består av nesten 40% russere. Språket er hovedsaklig russisk.  De opprinnelige russerne hører til der i forbindelse med drift av kull- og malmgruver, stålverk og maskinproduksjon. Området grenser mot Russland og utgjør knapt 9% av arealet i Ukraina, og 17% av befolkningen.

Men så hendte det under valget av Porosjenko som ny president, at særlig amerikanerne nødig ville gi slipp på dette Donbass-området (Donetsk og Luhansk).  USAs utenriksminister John Kerry kom farende i all hast og fikk forpurret den lovede folkeavstemningen i Donbass.  Dette vakte betydelig harme, og konflikten utviklet seg snart til vold og krigshandlinger.
Det har forundret og overasket meg litt at Putin lot dette skje uten å bry seg, eller ta særlig del i konflikten. Han hadde lovet å holde sin beskyttende hånd over Donbass-samfunnet.

Det eneste russerne foretok seg var å organisere en folkeavstemning på Krim. Den fikk over 96% tilslutning til ønsket om tilbakeføring av Krim til russisk styre. Dette ble da gjennomført, og var til glede for befolkningen der. Ingen blodsdråpe eller tåre ble felt på Krim i den anledning.  Vesten, Norge inkludert, har i ettertid kalt dette for annektering. Det er dessverre ikke særlig realistisk eller flatterende for oss! Folk som frekventerer området forteller meg at den alminnelige tilstand på Krim er vesentlig bedre nå enn den var før 2014 da russerne overtok

I 2019 ble show-mannen Zelensky valgt til ny president i Ukraina. Han har i hovedsak videreført Porosjenkos linje, men er dessverre vesentlig mer aggressiv.  Han har innført flere restriksjoner overfor Russland, blant annet stengt 3 russisk-vennlige TV-kanaler. Utviklingen har falt russerne og Putin tungt for brystet, og de rasler nå med sablene. Ingen vet hva dette kan føre til. Merkelig nok har NATO i stedet for å forsøke å roe gemyttene, støttet Zelensky og kommet med trusler mot russerne. Lykkeligvis er Ukraina, så langt, ikke med verken i EU eller NATO.   Vi kan likevel ikke se bort i fra, at Norge med sitt NATO-medlemsskap, kan bli tvunget inn i konflikten!

Ingen fra vest har så langt gjort noe konstruktivt i saken. Jeg regner med at det bare er en viktig ting som må til for å løse problemet: Gjennomfør folkeavstemningen i Donbass-området og la demokratiet få seire! Da vil utvilsomt disse oblastene få sin selvstendighet.  En rimelig grad av rettferdighet kan bli gjeninnført, vi kan alle puste lettet ut og vi kan se fremtiden lysere i møte!
Norge kan gjøre en viktig ting: Forlang overfor presidentene Biden og Zelensky samt NATO at det straks blir gjennomført folkeavstemning i Donbass-området øst i Ukraina, så demokratiet kan seire og vi alle kan smile til hverandre og puste lettet ut! Dette er alvor. 13000 er drept i saken så langt, det kan vise seg å bli bagateller.
Hva vil du gjøre med saken? Nå haster det!
Bjørn