Kategori: Idiotiske Beslutninger

NATO på ville veier!

I dag forkynte NATO’s generalsekretære Jens Stoltenberg for verden at:
”Det blir ingen vedvarende fred om Russland skulle vinne krigen mot Ukraina”. Han indikerte at NATO vil være pådriver for slossingen til Ukraina har ”vunnet”! Han hevdet også at Putin har ytterligere aggressive planer. Det er forskrekkelig å høre noe sånt fra verdens sterkeste militærmakt. Det tyder  på at NATO ikke har tiltro til at problemer i verden  kan løses gjennom annet enn trusler og slåssing. Å vite at vi er en del av at dette er forstemmende.

Vi burde nå snart ha erfart at slåssing ikke løser problemer. Slåssing bare forsterker problemene og ødelegger liv, håp, verdier og livsgrunnlag for sivilisasjonen.  Problemer kan bare løses gjennom samtaler, forhandlinger og overenskomster. Forhandlingene kan føres som resultat av utmattelser og ødeleggelser i krig,  men bedre frivillig på et tidligere stadium!  Forhandlingene bør føres mens en ennå  har noenlunde brukbare  relasjoner, før forbitrelsen har vokst over alle grenser. Jo før en kan snakke sammen, dess bedre vil forholdet være og dess enklere er det å komme til fornuftige resultater.

Å postulere at det ikke kan bli fred om Russland skulle vinne, er uten grunnlag i virkeligheten. Nei, Russland er ingen engel, like lite som NATO er det. Det er ingen fordel om Russland skulle ”vinne”,  men å påstå at det vil innebære varig krig er meningsløst. Uansett hvem som ”vinner” blir det enorme tap og lidelser for begge parter., med  økende hat, drap, sivilisasjons-, natur- og klimaødeleggelser. Det som er viktig er ikke å ”vinne”, men å få stanset grusomhetene fra begge sider, komme frem til en fornuftig overenskomst og begynne å reparere ødeleggelsene, uavhengig av hvem som ”vinner”.

Det som kan  gi basis for varig fred, er slett ikke å ”vinne” men gjensidig samarbeid, hjelpsomhet, omtanke og tiltro som må utvikles på nytt.

Putin hadde to uttalte mål for denne krigen:
1. Å hindre Ukrainsk NATO-medlemskap. Dette fordi han er genuint engstelig for vestlig angrep og  maktovertakelse, ikke bare av Ukraina, men store deler av det Russiske imperiet. Om det ikke har vært NATOs intensjoner, så er det likevel viktig å forstå hva som har drevet han  til grusomhetene – som han neppe gikk til med noe lett hjerte!
2. Via folkeavstemninger å gi øst-regionene i Ukraina frihet til å velge sin tilhørighet. Så lenge områdene vesentlig befolkes av Russisk-ættede er det kanskje ikke rart om de velger å lene seg mot Russland. At det har vært deres reelle ønske kan vi vel ikke se bort fra når de nå har holdt en borgerkrig med 14000 døde gående i 8 år? Vi holder demokratiet høyt. Hvorfor vil vi ikke  akseptere demokrati, også når det gå i favør av andre?

Der er neppe noe som tyder på fortsatte stridigheter fra Russisk side om de skulle ”vinne” krigen. Sjansene for det er nok større om de skulle tape! Da vil de naturligvis murre sterkt under overflaten, og ingen vet hva det kan resultere i.

Disse målene var tydelig proklamert også da Russerne innbød til fredsforhandlinger etter 3 dagers krig. Hadde Ukrainerne tatt innbydelsen på alvor, var disse målene klare, og en kunne formodentlig ha gjenopprettet freden, til rimelig grad av tilfredshet for begge parter. Om Russland fortsatt er fornøyd med disse målene, etter alt de har ofret i denne krigen vet knapt noen, men la oss håpe det! Det paradoksale er at dette burde være en akseptabel løsning for alle. Blir derimot Donbass-regionen ved en Ukrainsk ”seier” værende under Ukraina, er misnøye og fortsatte stridigheter i disse områdene sannsynlig.

Forstemmende er det også å tenke på, at hadde vi fra vår side latt være å oppmuntre Zelenskiy til krig, og latt være å sende våpen, ville krigen for lengst ha vært over!

Stoltenberg uttalte også at ”NATO vil stå side om side med Ukraina så lenge det trengs”. Alle vet hva han tenkte på og at NATO ikke tilbyr annet enn militærmakt.  Tenk om han heller kunne ha lovet å hjelpe å finne konstruktive løsninger og få til forhandlinger mellom partene. Tenk også om han heller kunne si  at nå må hatets, mistankenes og stridighetenes tid være over, nå må vi  alle begynne å samarbeide også med Russland. Da tror jeg vi alle kunne ha pustet lettet ut og sett lyst på fremtiden. Det tror jeg faktisk at Putin også ville tenke!

Kan du, kjære leser, prøve å gjøre noe med dette før sivilisasjonen går ad undas?
Bjørn

Hva er galt med NATO?

Jeg fikk dette spørsmålet, tenkte nøye over det og kom så langt til følgende 11 punkter:
Jeg vet ikke om du er en av dem som har lyttet for mye til det vi blir pumpet ørene fulle av hele tiden, men jeg tipper at du som jeg forsøker å tenke litt selvstendig og trekker dine egne konklusjoner. Nå vil jeg i alle fall gjerne høre hva du tenker om saken. Skriver du til meg her kan jeg forsøke  å ta tankene dine med nedenfor.

NATO er livsfarlig for oss og for verdensfreden fordi:

  1. NATO driver tvilsom propaganda i NATO-landene for å sikre sin berettigelse.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen deres å gå til angrep, men bare være til forsvar virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og forårsaker dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Der er dermed økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi de ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene og dermed sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Poroshenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning.
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen noe som skapte voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en fullstendig meningsløs artikkel 5 som tvinger uavhengige medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en ellers unødvendig og stor fare for ikke involverte NATO-land.
  6. NATO driver en enorm opprustning som er en stor og unødvendig belastning for klimaet i verden.
  1. NATO ødelegger gjennom opprustning og retorikk samarbeid og samarbeidsklima mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet. (Og skulle Ukraina «vinne» er det dessverre stor fare for gjenopptakelse av borgerkrigen som så langt drepte 14000, som mange nå dessverre ser ut til å ha glemt.)

What are the pros and cons on the Russian attack on Ukraine?

I got this question on the Quora side and replied as follows:
What is your opinion?

——————–

Yes for sure, we must admit there are very serious both pros and cons:

  1. One should never fight or start a war, trying to solve a problem! The negative material and human consequences are always enormous, and the brutality can never help to solve real problems!
    As we clearly see, also in this case, the population opinion rightly turns against the aggressor, the opposite of his aims! Surely, also Putin has now experienced this!
    The worst may still be the reactions to such inhumanity. Technically, this war could have ended after just 3 days when Putin proposed to stop his brutalities, provided individual democracy could have been allowed to the Donbas region. It was of course Putin’s initiating that triggered all the horrible vestern support of Selensky’s violent reactions and our fatal delivery of western weaponry.
  2. But you must admit, Putin’s original goals were in reality positive!: He wanted freedom for the people of Donetsk and Luhansk to administer themselves, and Ukraine to stay free from any NATO involvement. That was also Poroshenko’s initial goal, but much to regret, rejected, mainly by the USA. For 8 years now the civil war hence has hampered Ukraine and killed 14000 inhabitants, while Putin has tried to get us to our senses.
    Much to regret, finally he gave up and started the terrible war.
    Bjørn

Putin og Selensky på ville veier!

Jeg skvatt da jeg hørte det: På NRK Nyhetsmorgen, onsdag den 24/8, like før kl 9 ble vi servert nyheten om at Selensky nettopp har holdt en tale der han presiserte at Ukraina  uansett vil fortsette krigen  mot Russland helt til de har gjenvunnet Donbass og Krim!
Begriper vi hva vi har inngitt oss på, å forære våpen til landet med en så krigersk leder?

Åpenbart, vi må nå erkjenne det:  Selensky er en like meningsløs krigshisser som Putin, og sånt skal vi gi våpen til for at kampene skal kunne fortsette? Hallvard Sandberg uttalte nå at Ukraina ikke er i stand til å gjenerobre Donbass og Krim, og at noe sånt antakelig vil forlenge krigen med  kanskje 3 år.
Begriper vi overhode hva vi har inngitt oss på?

Da krigen hadde vart i 3 dager var der et møte mellom partene. Putin tilbød da å stanse all krigføring hvis Krim og Donbass kunne bli garantert uavhengighet fra Ukraina. Også da var Selensky bestemt og sa kategorisk nei. Og krigen fortsatte!

Vi vet også utmerket godt at der i 2014 var avstemning  på Krim der 96,7% av folket,  ifølge bl.a. NRK, bifalte et frislipp fra Ukraina, noe som deretter foregikk fullstendig fredelig, uten protester og uten at det falt en eneste blodsdråpe.  I Donbass var der også holdt en folkeavstemning, om enn mindre offisielt, og med litt lavere tilslutning på noen og åtti prosent. Det ble ikke akseptert av Ukraina – og borgerkrigen har siden rast og forårsaket  store ødeleggelser og 14.000 drap.  Skulle nå Ukraina etter langvarige krigshandlinger virkelig makte å vinne tilbake områdene: Tror da virkelig noen, at der vil bli fred og fordragelighet?

Vi snakker varmt om demokratibegrepet og er stolte av det. Men hvorfor i all videste verden har vi glemt hele demokrati-idealet  når det går i favør av andre enn oss selv?

Av en eller annen merkelig grunn har Norge bifalt Ukrainas krigføring og i likhet med resten av NATO-landene ukritisk forært krigsvåpen til landet. Jeg håper vi nå begynner å se hvilken enorm fadese vi har innlatt oss på.  Ukraina blir kontinuerlig ødelagt i krigen, hatet vokser, Putin blir stadig villere, store folkemengder på begge sider dør. På grunn av sanksjonene mot Russland, har  de, som en vel kan vente, gått til lignende skritt og stengt igjen noen gasskraner. Norge som gassleverandør  har kanskje tjent på det i denne omgang. Men vi er da vel ikke så blinde at vi ikke ser at vi setter verdensfreden i fare? Ser vi ikke  at der til og med er atombombefarer og at atomkraftverkene kan komme helt ut av kontroll? Ser vi heller ikke at ødeleggelsene på miljøsiden også kan bli så store at også det setter oss alle i fare?

Tenk om Selensky hadde akseptert det første tilbudet han fikk! Eller tenk  om ingen hadde støttet Selensky med våpen. Da hadde nok for lengst denne krigen vært historie. Da kunne vi alle slikke våre sår og begynne å samarbeide på en positiv og fredsskapende måte både med Ukraina og med Russland. Attpå til, folk i Donbass og Krim kunne se fremtiden lyst i møte! Vi kunne bli venner igjen og verden kunne blomstre.

Tenk dere om! Kom til fornuft  før det er for sent! Der er absolutt ingen ting å vinne på å støtte krigen. Der er veldig mye å vinne på å få i gang et konstruktivt samarbeid,  både med Ukraina og Russland!
Stans våpenleveransene! Få Selensky til fornuft! Lov han samarbeid om det kan skje med konstruktive mål!  Aksepter at Krim og Donetsk kan få sine folkeavstemninger og  bli anerkjent som den de måtte ønske å være i fremtiden! Snakk fornuft også med Putin. Beklag både feilgrepene hans og det vi har gjort i denne saken til nå. Tilby dem begge konstruktivt samarbeid om alle de positive mål vi sammen bør sette oss!
Bjørn

Svensk og Finsk NATO-medlemskap er slett ikke problemløst!

Boris Johnson besøkte Sverige  og Finland. Han forteller dem at han vil rykke ut med sitt krigsmaskineri, komme til  Sverige eller Finland og sloss mot Russland for dem om nødvendig.

Da jeg så dette nevnt på TV, tenkte jeg tilbake til 1945. Alle 500 elevene satt vi fredfullt ved pultene våre i klasserommene. Flyalarmen uler,  vi iler alle til bomberommene i kjelleren, og vi hører bråk. Flyalarmen uler igjen: Faren over. Vi kommer ut, og hva ser vi? Det prektige tårnet og øverste etasje på skolen vår er blåst bort!

Engelskmannen var der og bombet, det mest iøynefallende og ruvende bygget i byen, Aspøyskolen! Det var neppe oss bombeflyene siktet etter, men det var oss de traff – midt i skoletiden.  Så mange sunnmøringer som var stasjonert i London, måtte de utmerket vel kunne vite at vi var der, alle 500! Kanskje var ikke vi særlig viktige for dem, krigerne?
Under krigen var nøytrale Sverige redningen. Vi fikk Svenskesuppe hver dag på skolen. Var Tyskerne etter deg gav Sverige deg ly.

Amerikanske atomubåter og atombombefly har nå vært på flere besøk i Tromsø og andre steder.  Nærværet av NATO-krigerne har økt. Vi egler med Russerne. Vi kjøper ubåter og krigsfly, livsfarlige først og fremst for oss selv! Russerne blir naturlig nok engstelige. Selv om vi mener vi er verdens mest fredelige folk, finner de det nødvendig  å kappruste med oss. Tonen mellom landene blir stadig iltrere. Vi sender også drapsvåpen rettet mot dem til Ukraina. Hva i all verden skal de tro om oss? Utvilsomt, vi er kommet i en stadig mer tvilsom og utsatt situasjon!

Vi har satt oss selv i en økende fare for å bli angrepet! Russland har oppfattet dumhetene våre. De har allerede sendt atombombefly på treningstokter mot Tromsø og Bergen.  Det er tragisk at de ser oss som ekstra farlige for seg. Det skyldes både at vi er medlem av NATO og at de tror vi har store mengder Amerikansk/NATO-våpen stasjonert hos oss, klare til å angripe dem! Ikke rart de blir engstelige. Det tror jeg både du og jeg ville bli om vi var i deres situasjon.

NATO/Amerika/England har naturligvis stor fordel av å overføre mest mulig av sine krigsvåpen hit. Da blir det her truslene er lokalisert. Særlig steder som Tromsø, Bergen, etc. vil de da uskadeliggjøre. Vi er blitt kamparena nr. 1, og vi står fremst i køen for å bli utslettet!

Nå vurderer Sverige og Finland også NATO-medlemskap, og de står i fare for å gjøre nøyaktig de samme dumheter som oss! Er vi kyniske nok, kan vi kanskje si at de er snille mot oss når de vil overta deler at den mest utsatte posisjonen! Men slik må vi naturligvis ikke tenke. Vi har et alt for godt samhold å ta vare på.

De er også grepet av hysteriet som florerer i Europa. Da kan de allikevel finne på å søke om medlemskap, selv om det er tåpelig sett fra alle synsvinkler:

  1. Et angrep fra Russland er ikke sannsynlig. Når Russland angrep Ukraina, var det fordi de ønsket frihet for Donbass til å knytte seg nærmere til seg. De har ikke behov for å legge landet under seg. De har nå erfart store problemer ved å gå til krig! De har blitt så skadelidende av krigen at de nok  heller ønsker angrepet ugjort.
  2. Så lenge Sverige og Finland ikke har levert angrepsvåpen til Ukraina, har ikke Russland  grunn til å hevne seg. De har  større grunn til å angripe Norge og andre land i Europa som har levert aggressive  våpen.  Da har de  enda mindre grunn til å angripe dem!
  3. Russland har sett  NATO  som hovedtrusselen mot seg. Sverige og Finland har de neppe vurdert å være noen trussel i det hele tatt. Dette forholdet vil naturligvis endre seg drastisk om landene knytter seg til NATO og deltar i krigsforpliktelser.
  4. Sverige og Finland har neppe annet enn fredelige relasjoner for tiden. De truer ingen og er ikke truet av noen. Melder de seg inn I NATO som har drevet trusler og kriger på mange fronter, kommer de naturligvis i en tilsvarende truet situasjon. De vil bli forpliktet til høyt våpenberedskapsnivå med farer for eget omdømme og trusler fra ulike hold.
  5. De vil, på grunn av NATO-traktatens §5, bli forpliktet til å delta i helt uvedkommende militære angrep på ellers for dem vennskapelige nasjoner
  6. I dag er Sverige og Finland, i likeht med det Ukraina egentlig skulle være, en fredelig buffersone som kan dempe konflikter mellom øst og vest. Som NATO medlemmer vil det dessverre miste sin troverdighet.
  7. Nedrustning har gjennom tidene vært ønskescenarioet for oss alle. I økende grad har vi blitt oppmerksom på at nøytralitet, omsorg og fravær av trusler har vært den sikreste vei til fred. Sverige og Finland har vært forbilder på dette. Men så har vi hatt en tro på at våpenberedskap virker avskrekkende. Der har vært en forestilling om at når andre nasjoner ruster opp, så er det for å kunne angripe oss. Når vi ruster opp er det for å avskrekke, ikke for å angripe! Kunne det bare gå ordentlig opp for oss, at slik tenker våre motstandere også! Nå begynner vi heldigvis å se, at opprustning slett ikke virker avskrekkende. Tvert imot! Det skaper gjensidig opprustning: Det skaper påskrekking!
    Holder Sverige og Finland seg unna NATO, kan de fortsatt vise oss at rustningsmoderasjon og nedrustning skaper trygghet og fred for oss alle!
  8. Det verste for Sverige og Finland likevel, er nok at skulle det noen gang bli krig mellom NATO/USA og Russland, må de regne med å bli slagmarken! Nærmest utslettende ødeleggelse av både natur og infrastruktur med katastrofale drapstall kan da finne sted.
  9. Økonomien vil bli belastet i en grad at det vil gå ut over både levestandard og deres mulighet for fredsskapende virksomhet i verden.
  10. Klima- og miljøødeleggelsene som allerede er nært fatale for kloden vil økes ytterligere, og de mellommenneskelige forhold mellom øst og vest vil bli skadelidende.

Hva vil  du  vi skal gjøre med dette? Vil du finne deg i at verden ødelegges mer og mer på denne måten,  eller vil du heve din røst mot de ødeleggende kreftene?
Bjørn

 

Ukraina: Velg veien videre!

Krig er aldri noen fornuftig måte å løse problemer på! Krigsangrepet mot Ukraina var meningsløst, barbarisk, uhensiktsmessig  og fullstendig uakseptabelt . Vi har nå to muligheter:

A: Vi kan pøse inn mer våpen i en slik grad at Ukraina til slutt kanskje kan vinne. Russerne kan muligvis gi opp angrepet.

B: Vi kan stanse all våpenleveranse, hisse Zelenskiy ned og få han til å forhandle seriøst med motparten og gå med på å fristille Donbass-regionen .

——————

Jeg tror vi kan være enige om å vurdere følgene av de to alternativene slik:

A:  Å pøse inn mer våpen:
Da må vi regne med at følgende vil skje:

  1. Krigen vil utvilsomt vare mye lengre. Ødeleggelsene, drapene, lidelsene, hatet,  på  begge sider vil øke dramatisk, og  mer enn på noen annen måte. Miljøet vil lide enormt, både ved selve kamphandlingene, forbruket av materiell, naturødeleggelser,  matmangel og  innsatsen til gjenoppbygging. Områdene blir satt langt tilbake!

  2. Resultatet som kan oppnås kan bli at  Ukraina kan beholde områdene i øst. Det vet vi er sterkt mot ønsket til beboerne der. Dermed må vi tro den ødeleggende borgerkrigen mellom øst og vest i landet vil fortsette. Den har så langt vart i 8 år og krevd 14000 liv. Borgerkrigen har også hindret viktig  produksjon og utvikling og gjort landet fattigere. Å stanse borgerkrigen vil bli vanskelig.  Jeg tviler på at der da finnes noen løsning.

  3. Det vil ta vesentlig lengre tid før livet i landet kan bli normalt igjen og flyktningene kan vende hjem.

  4. Russland vil fortsatt være misnøyde. Det vil bli vanskeligere for alle oss andre å fortsette handel, utvikling  og gjensidig nedrustning. Gjensidige sanksjoner og  mistro vil fortsette. Sjansene både for krig  og atombombeangrep vil øke  dramatisk.  Noen er også engstelige for en ny verdenskrig.
    Og langt mindre viktig: Det vil gå hardt ut over økonomien i bidragslandene. Du får mer mangelfulle tjenester og må betale  mer skatt.

  5. Sivilisasjonen kan i ytterste fall bukke under. Jeg vet ikke om det betyr noe for deg?

Jeg kan ikke se noen fordeler ved dette, kan du? Det måtte i tilfelle være å kunne gi Putin en lærepenge, men den tror jeg han allerede har fått i rikelig monn, med halve verden mot seg! En mulig vinnerstolthet kan du vel ikke for alvor verdsette høyt i forhold til all denne elendigheten?
Er det virkelig dette du ønsker?

————-

B.  Å  stanse krigsinnsatsen  og akseptere seriøse forhandlinger med Russerne:
Det som sannsynligvis kan skje da er følgende:

  1. Kamphandlingene kan settes på vent/opphøre straks hvis seriøse forhandlinger pågår.

  2. Det blir utvilsomt  nødvendig å innrømme/tillate folkeavstemning i Luhansk og Donetsk, slik Putin har bedt om siden 2014.  Det som da vil skje er nok at disse østområdene vil be om uavhengighet fra Ukraina, og knytte seg nærmere opp til Russland.  Det er kanskje ikke rart når befolkningen stort sett er russere.

  3. En må kanskje, siden krigshandlingene nå har gått så langt, også forvente at områdene rundt Mariupol, Melitopol og Kherson kan bli ønsket inn i det nye samfunnet.  Tilgang til disse områdene kan lette kontakten med Krim og Azovhavet.

  4. Får disse områdene full frihet, vil borgerkrigen opphøre. Det bør da kunne  blir fornuftig samarbeid mellom dem, Russland  og  Ukraina, med handel og felles utviklingsprosjekter. Det kan bli bedre samarbeid enn det har vært i senere år når borgerkrigen har rast.  En kan vente  at disse områdene vil slå seg sammen til et felles demokrati.

  5. Får vi til dette, kan det også utvikles et bedre samarbeid mellom Russland og Vesten. Sanksjoner  og gjensidig propaganda kan opphøre og det blir grunn for avspenning. Verden kan igjen blomstre med tiltro, samarbeid, samhandel og nedrustning.

Et tankekors er det likevel, at Russland har en så ødeleggende adferd mot folk og eiendom i områdene de ønsker å redde. Det må bety at kampene må opphøre raskt! Folk og land som bygger godt forhold slåss ikke, de hjelper hverandre!

Så hva velger du, A eller B? Skal vi fortsette å sloss eller skal vi komme til fornuft og la verden igjen få begynne å blomstre?
Bjørn

 

 

Hva tenker du om våpenleveransene til Ukraina som vi har rotet oss bort i?

Når jeg noen ganger skriver ting jeg synes er særlig viktig for samfunnet sender jeg det gjerne som private meldinger til stortingsrepresentantene og/eller regjeringen.  
Noen ganger høster jeg ros og oppmuntring, andre ganger det motsatte. Skrivet mitt om Våpenleveranser til Ukraina som jeg gjengir her, høstet naturligvis sur kritikk fra en betrodd Høyre-representant på Stortinget. (Jeg bør kanskje ikke røpe navnet her, men jeg gjengir innholdet etter brevet som jeg gjengir her):

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:


Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.

Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».

Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte  tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem.  Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom.  Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort.  Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss  på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det  hadde vært mulig, både  i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen,  at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg.  Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å  akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!

Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi  bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland.  Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*

Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går  an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere  blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Bjørn
—————————————————-
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du, kjære leser, tenker om denne saken. Den er etter mitt skjønn svært viktig. Skriv gjerne noen ord her nedenfor og send det inn!

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn

Gulrot er alltid bedre enn pisk – også internasjonalt!

 

Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller  bekjempe angriperen.

Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!

Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart  at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!

Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.

Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president  Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt  med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene  ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og  dels meningsløse sanksjoner.

I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.

Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt  reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?

Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet  øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry  farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!

På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel  innbefatter erobring etter kamp.

I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de  snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse.  Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.

At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for  at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?

Putin har sittet igjen med 3 ønsker:  Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette  viktig samhandel  og samarbeid med Russland, begrense vår angst  og unngå klargjøring av bomberommene.

Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap!  I stedet for  massedrap og meningsløse ødeleggelser  kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?

Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!

I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og  avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn 

Den meningsløse krigen kan stanses, men ikke med våpen!

Så har det ulykksalige hendt! Putin har startet krig! Nå gjelder det å ikke handle i affekt, men tenke klart for å gjøre det beste ut av en forferdelig og livsfarlig situasjon for oss alle. To saker er særlig viktig nå:

1.     Å tenke over hva som er årsaken til konflikten som kan skape så mye elendighet for oss alle. Har vi noe skyld?

2.     Hva bør vi gjøre for å få slutt på elendigheita?

I utgangspunktet ønsket faktisk Putin fred og slutt på 8 års krig i Øst-Ukraina med ødeleggelse av land og folk som der hovedsaklig er russere. Han  ønsket også trygghet for sitt folk. Derfor har han i  lange tider forhandlet for reelt demokrati og frihet i Donetsk og Luhansk, og for stans i NATOs utvidelser som han har følt truende. Han møtte ingen forståelse, bare en kald skulder, både fra USA og NATO.

Til slutt reagerte han dessverre med det dummeste og farligste som tenkes kan. Krig! Nå finnes det 3 måter å reagere på:

1.     Militær motstand. Zelenskiy kan oppfordre folket sitt til å sloss og andre land kan sende våpen og assistere militært. Det vil med sikkerhet føre til intensivering av  krigshandlingene, forlengelse av krigen, økte ødeleggelser, drap  og grusomheter på alle hold med økende forferdelighet, hat og spredning til andre land. Selv om NATO besitter 10 ganger så mye våpen og ødeleggelsesevne, har Russland nok til å ta livet av oss alle. I den situasjon vi er kommet nå, vil økt motstand uten tvil virke oppildnende på Russerne.

Ikke tro at militær motstand  kan dempe noe som helst. Det virker alltid oppildnende og intensiverende.  Hvis det ikke er det vi ønsker, så la oss besinne oss og stanse før det er for sent!  Det finnes ingen avskrekking, bare påskrekking! Verden og sivilisasjonen, Norge inkludert, kan forsvinne om ikke noen nå tar til vettet!!

2.     Passivitet.  Gjør verken vi eller Ukraina noe som helst, vil  Russerne antakelig overta mye av styringen av landet som opprinnelig var russisk. De vil neppe ha intensiver til å angripe andre land, men de vil styre Ukraina etter sitt sitt eget hode, til glede for noen og sikkert til ergrelse for mange, men konsekvensene vil formodentlig  bli begrensede.

3.     Problemløsning og samarbeid. Be om våpenhvile og konstruktive drøftinger. Sett dere ned igjen sammen med Putin og hans menn. Drøft saklig de problemer som finns, uten å tviholde på prestisje, standpunkter og tidligere kampsaker.  Kanskje kan dette være viktige momenter i en fornuftig agenda:

·    Folkeavstemning om Selvstendighet og  internt demokrati i Donetsk og Luhansk, kanskje med noe omorganisering

·       Styring av Ukraina mot å bli en demilitarisert frisone mellom øst og vest.
·       Mulige konstruktive samarbeidsprosjekter
·       Trygging av landene og befolkningene mot overgrep
·        Inngå en ikke angrepsavtale med NATO
·       Opphør av  sanksjoner.

Hva tror du? Hva ser du på som det mest  fornuftige? Alle muligheter er åpne! Jeg tror jeg kan garantere at Putin kan være med på den sistnevnte!
Jeg håper du kan være med å få partene til fornuft og hindre at der blir med våpen tilgjengelig. Det vil bare øke og forlenge grusomhetene, og det vil også sette våpenleverandørene og store deler av verden i den største fare!
Bjørn 

Gratulerer Jonas! Kondolerer Jens!

Nei Jonas, vi er ikke sikre, verken du eller jeg, på at vi straks ser store frukter av Talibanbesøket. Jeg kan ikke garantere verken at jenteskolene blir prioritert, eller at alle kan mettes.
Likevel tror jeg at det var klokt å stille opp både med invitasjon og privatfly! Vi kan ikke vente alt av folk som har en tvilsom fortid, som vi har kriget mot i 20 år, og som fortsatt føler seg forhatt av de fleste. Allikevel: Taliban var både glade for invitasjonen og faktisk svært samarbeidsvillige. Der er et håp!

Osama Bin Laden var lei Amerikansk imperialisme og arrangerte den voldsomme flystyrten mot World Trade Center i New York  i 2001. Da erklærte president Bush krig mot terrorisme.  Han skulle ikke få terrorister til å forstå at terrorisme virker mot sin hensikt. Nei, han var bare hevngjerrig og ville ha virkelig krig med ødeleggende våpen. Utrolig nok fikk han  med seg både NATO og Norge i krigen. Der var  9200 norske soldater.  De slåss både mot Irak, Pakistan, Jemen, Somalia og Syria. 800 000 ble drept,  175 000 av dem  i Afghanistan. Nei, ikke alle var Afghanere, 10  av de drepte var norske, + en journalist på et hotell.  Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der også. Var han et mål for angrepet? Så er det da uhyre positivt å erfare at nettopp han tok initiativet til den forbrødring vi nå har erfart. Hvordan ville du ha reagert om noen ville drepe deg?

Krigen i Afghanistan varte i 20 år. Det er ganske merkelig  at verken USA, NATO eller Norge forstod at all denne slossingen ikke kunne løse noen problemer? Selvfølgelig; krigen bare økte grusomhetene, forbitrelsen, hatet  og gjengjeldelsene. Burde ikke det forlengst ha gått opp for oss alle? Det finnes  bare en løsning: Samtaler, forståelse medfølelse, samarbeid og hjelp. Tenk hvor mye elendighet som kunne vært spart om det hadde gått opp for oss for 20 år siden!

Nå håper jeg inderlig det er det som er blitt klart for Jonas Gahr Støre: At forsøker vi å forstå Taliban og deres problemer og vanstyre, så vil de høre på oss. Det har vi da nettopp nå faktisk opplevd! På tross av all skade krigen har forårsaket, var de glade for turen de fikk. De lyttet og lovde! Nei, det er i overkant å vente at de skal legge bort alle sine negative ideer over natta. Jeg tror likevel at viljen de viste var ærlig nok – i alle fall der og da! Det skal litt mer enn en flytur og en positiv mottakelse til for å snu om hodene på et folk, særlig når religion er blandet inn. Holder vi ut, vil vi etter hvert se positive resultater. Sakte vil de forstå mer av både menneskeverd, utvikling, og at det lønner seg å få jentene med i arbeidet. De trenger ikke verken  slakt eller pekefinger, men hjelp og støtte. Vi kan ikke bare sitte på gjerdet, være vrange og vise forakt. Vi må samarbeide og hjelpe til: Det krever anerkjennelse fra vår side, men gjerne med betingelser. De har 100 milliarder kroner på bok i USA. Det må frigis.  Men da bør vi også hjelpe til å styre forbruket til fornuftig nytte og utvikling i samfunnet. Da vil jentene også bli en  viktig ressurs. En invitasjon og en flytur er ikke nok. La oss bruke kløkt og fortsette samarbeidet, så vil vi etter hvert se store resultater!!

Takk Jonas! Stå på! Dette kan gå godt (Jeg har også fått erfare at hjelp til utvikling nytter!)

Jeg beklager å måtte si det Jens: Du har ikke vært like heldig med dine initiativ som Jonas!Jonas satset på samarbeid. Du har nå satset på grove kompromissløse trusler. Da møter vi som du nok nå har erfart, bare motstand, bitterhet og ytterligere innbitthet og negative tiltak!
Putin vartet opp med storstilt opprustning på grensa mot Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Du vet det utmerket godt om du tenker deg om. Han er redd! Han er meget engstelig for hva Ukraina og NATO kan finne på. Opprustningen var neppe det klokeste han kunne finne på, men sånn går det ofte med folk som føler seg trykket opp i et hjørne.

Tenk over det: Det er vel ikke så rart at han blir engstelig? Da Porosjenko stilte til valg i 2014 lovet han folkeavstemning i Luhansk og Donetsk  slik at de kunne velge den side de ønsket, Øst eller Vest. Situasjonen var en helt annen enn i storparten av landet. De følte seg som Russere, og ville fortsette med sin fremtidige tilknytning også mot øst. Det gikk da  godt på Krim, de følte det også slik. Der hadde de folkeavstemning. Der fikk demokratiet seire. De fikk  tilbake sin tilknytning til Russland, alle var glade. Det ble ikke spilt en bloddråpe!
Putin hadde da også lovet å holde sin vernende hånd over Øst-Ukraina. Han føler seg naturligvis i en voldsom knipe. Nå har de sloss for sin uavhengighet fra Ukraina i 8 år, 14 000 er drept, områdene er ødelagte og folk er fortvilte både i øst og vest!
Jeg er dessverre  redd det er vår skyld: Da Ukraina, etter mange fagre løfter og store pengesummer (også fra Norge), knyttet seg opp mot vest, var det også gjort klinkende klart at Ukraina ikke skulle bli tatt opp i NATO. De skulle få fortsette som en demilitarisert buffersone mellom øst og vest.  Men nå truer du med det motsatte! Du er vel også medskyldig i at flere land i Vest-Europa sender våpen til områdene nært Russland. Nei, nei, nei! Det er ikke rart at Putin blir mer og mer engstelig!

Ennå er det ikke for sent. Ennå kan du be om folkeavstemning i Øst-Ukraina. Ennå kan du vedgå at Ukraina ikke bør innlemmes i NATO. Ennå kan du begynne å snakke konstruktivt med Putin. Ennå kan dere sammen utmerket godt finne ut at samarbeid er så mye bedre for alle på alle måter enn slike steile og avvisende trusler som du har prestert. Om USA da  vil kaster deg ut av NATO, betyr vel lite nå?

Du har ennå sjansen til å bli en hedersmann. Du har faktisk ennå sjansen til å redde verden!
Bjørn

 

 

How to continue Collaboration and Development in Afghanistan?

Taliban var til møye og besvær for oss alle, også for de fleste i Afghanistan. De var ytterliggående muslimer som ville innføre brutale sharialover, de ville undertrykke kvinnene og styre Afghanistan  med jernhånd.

Deres noe brutale fremferd sjokkerte oss alle. Jeg vet ikke om det var det som oppildnet USA, som så fikk NATO og Norge med på lasset, invaderte landet, startet krig og en hatkampanje mot dem.

I 20 år holdt USA og NATO på å sloss mot dem, uten at Taliban vek en tomme. Naturlgvis vokste Talibans hat og deres motstand mot overmakten.  Slik er det alltid når en blir utsatt for vold!
Angripernes iver og pengekasse skrumpet, uten å høste annet utbytte enn mer fortvilelse, oppgitthet og utmattelse både blant Taliban og det Afghanske folket.

Ideologier, samme hvilke, positive eller negative, lar seg ikke kue av vold og overmakt! Det burde vi ha visst! Vi var selv kuet av Deutsche Wehrmacht under krigen, og burde ha lært noe av det.

Til slutt var det vel, tross alt, presidentene i USA som innså galskapen i prosjektet, og forstod at vi bare gjorde galt verre. De trakk oss til slutt fra kampene og Taliban overtok makten. Det tok ikke mange dagene for Taliban å overta styringa i landet. Kanskje kom folket der til, at et noe hårdhendt Talibanstyre tross alt ville være bedre enn de meningsløse krigstilstandene de har levd under i 20 år. At Taliban kunne overta makten så enkelt, nærmest uten motstand. er vel da neppe særlig vanskelig å forstå?

Men så, opplever vi det forunderlige; Talibans leder kommer ut og forsøker å berolige oss alle! Den frihet og det ansvar de har fått, har sannsynligvis gått opp for dem: Nå skal de styre landet som best de kan. Ja, det er forunderlig hvordan ansvarsfølelse er med å hjelpe oss, når vi vet at nå henger det hele på oss! De lover at alle skal få fritt leide, og presenterer kloke tanker om hvordan befolkningen, også motstanderne, skal få være med å utvikle landet på en positive måte i fremtiden! De ønsker at alle landets positive krefter, som i stor grad har arbeidet mot dem, skal få være med å forbedre samfunnet! Dette er uhyre konstruktivt og forsonende!

Men så, er det store spørsmålet: Hvordan blir dette oppfattet? Afghanerne tror knapt det de hører, de tenker på de hindringer de har lagt for Taliban gjennom tidene, er engstelige for represalier og mange forsøker seg på flukt i panikk. Det skaper et kaos!

Vi i Vesten nekter å tro det vi hører, og på tross av løftene, engasjerer vi oss særlig i et spørsmål om evakuering og asyl for de som har stått på vår side.  Dette gjøres helt uten tanke på at det vi da gjør, er å trekke ut viktige deler av landets elite. Dette er  folk som antakelig kan bli en viktig del av kraften bak gjenoppbygging av landet.

På toppen av dette, rykker NATO ut, gjennom sin geralsekretær, og møter Taliban sin positivitet, ikke bare med vanntro, men faktisk uten videre med trusler om ny invasjon og videreføring av krigen! Det hele er så meningsløst og uforstandig at vi kan gråte -men her i Vesten later få til å ha insett hvilken ny missære vi er i ferd med å innlate oss på!!

Jeg håper inderlig at Taliban kan leve med dette uten å gi opp sine positive utviklingstanker, men jeg er i tvil. Det er utvilsomt et alvorlig skudd for baugen for dem.

Det som trengs nå, er tvert om, takksigelse mot Talibans storsinn og konstruktive samarbeid. Uten helt å vite hva som vil skje i fortsettelsen, må vi vise tillit og straks sette igang et samarbeide med dem for utvikling av samfunnet. Uansett; hva som skjer, det taper vi ikke på! Kvinnenes rettigheter og sharialovene må likevel ikke få for stor oppmerksomhet i starten. Da har vi mulighet, etter hvert, til en lykkelig utvikling i landet.

Nei, ideologier lar seg ikke utvikle gjennom hat og våpen, bare gjennom  positivt samarbeid, klok og forsiktig tankeutvekslig og kanskje også konstruktiv hjelpeinnsats.

Nå har vi muligheten! Ikke la oss skusle den bort!. Mye står på spill. Det skal lite negativitet til fra vår side før  Taliban gir opp den positive utviklingen,  og vi igjen ødelegger mulighetene for Afghanistan!
 Bjørn

Om sport, splid, og fred.

Jeg liker å leve et sunt og aktivt liv. Hvem som vinner på sportsarenaen interesserer meg lite. Jeg hadde hjertet i halsen  da det forleden brygget opp til konflikt mellom Klæbo og russeren Bolsjunov. Heldigvis tok Klæbo til fornuft og innså at det viktigste var slett ikke å vinne.

Nordmenn jubler når en norsk får tåa fremfor utlendingene i skispurten. Da tenker jeg: Hva om vi hadde stilt med like forutsetninger? Hva om alle brukte likt smurte ski, eller om alle hadde like gunstig ski-vinter som oss?

Trenger vi et område hvor vi kan hovere? Hvordan reagerer egentlig utlendingene på oss? Er vi noen hovne bleier på de områdene der vi har muligheten til å få et lite hestehode foran? En sunn sjel i et sunt legeme snakket vi om før, og om internasjonal forbrødring gjennom sporten. Kanskje har det blitt henimot det motsatte? Vi jubler når vi vinner over de jævlene, og det interesserer oss lite hvordan de reagerer!

Så var det Qatar og deres påståtte utbytting av arbeidskraft i fotballforberedelsene. Neida, sånn er ikke vi! La oss boikotte de svina!! La oss hovere igjen og vise hvor mye edlere vi er!
Hva oppnår vi med det?

Er dette måten å gå frem på for å tilstrebe arbeidstrygghet og en bedre slavedrift-moral? Skaper vi da ikke motstand og konflikt heller enn fest og utvikling av fellesskap og internasjonalt samarbeid?
Hva om vi i stedet for å sette oss på vår høye hest, heller spør oss selv hva  vi kan gjøre for å hjelpe til å forbedre forholdene?  Kanskje kan vi da oppnå både reell forbedring, samarbeid og avspenning?

Nei, jeg har ingen patentløsning. Jeg tror det viktigste er at vi viser oss samarbeidsvillige og vennlige. Vi kunne kanskje foreslå å slakke litt på kravene til anleggene, at de derfor kunne bli litt rausere mot dem som har kommet for å jobbe? Kunne vi tilby litt dugnadshjelp, ingeniørhjelp, eller ekspertise fra Arbeidstilsynet? Det viktigste er vel å komme sammen og utvikle moro under tevlingene med gjensidig forståelse, respekt og glede?  Slik vi oppfører oss nå brygger det dessverre mer opp til skuffelse, splid og konflikt!

De som vinner til sist, er nok verken de som innbiller seg at de representerer den høyeste moral, eller de som slår andre 6-0, men heller de som viser forståelse, vennlighet og hjelpsomhet.
Bjørn

 

PS:
Legg inn din kommentar nedenfor og la oss få høre hva du tenker! Jeg har ikke patent på alle løsninger!
—-oo0oo—-
Litt fra den påfølgende debatten som du kanskje fortsatt finner i Adresseavisen.no:

Stian Johansen:     Et godt og balansert innlegg.

Anne Charlotte Torvatn:   Over 6500 arbeidere har dødd under byggingen av anleggende i Qatar. Det er ikke påstått, det er dokuentert mange steder. Se blant annet artikkelen under. For et regime som Quatar, der emiren i prinsippet har uinnskrenket makt (altså et diktatur) er, har god PR stor interesse. Det er derfor de har VM, til tross for at klimaet egentlig gjør det uegnet. Da har det selvsagt stor betydning hva slags medieomtale de får, og en boykott undestreker det problematiske ved deres regime, noe som jo er hensikten. https://www.theguardian.com/…/revealed-migrant-worker…
Tilsvar fra meg:  Ja helt åpenbart! Vi bør reagere på alt som er galt i verden, både i Qatar, her hjemme og over alt!
Spørsmålet er bare hvordan! Noen ganger kan vi komme til å reagere på måter som gjør situasjonen verre. Hatsk motstand og visse former for markering kan virke slik. Følelse av uvilje og fiendsskap skaper gjerne innbitt fastlåsing, motvilje og problemforsterking. Det er vel ingen tjent med?
Skal vi reagere bør vi gjøre det på positive måter som virker forbedrende på situasjonen og som leder til konstruktivt og utviklende samarbeid og vennskap!
Hva som er mest formålstjenlig i denne situasjonen bør diskuteres videre. Som nevnt, jeg har ikke patent. Kom igjen, men vær konstruktiv!

Rolf Jensås:     En tidligere FN-byråkrat burde vite at det fins mange banan-republikker i verden. Dette er underutviklede land hvor myndighetene knapt har hørt om eller bryr seg om f. eks. menneskerettigheter eller HMS. Siviliserte land som f. eks. Norge bør derfor engasjere seg for å bedre situasjonen. Dette kan gjøres på mange måter og internasjonale idrettsforbund er en mulig innfallsvinkel her.
Når det gjelder Qatar bør Norge fremme et forslag overfor det internasjonale fotballforbundet om at det utarbeides en svarteliste, som deretter hensyntas når større mesterskap skal tildeles. Bruk av svarteliste er allerede iverksatt i forvaltningen av det norske oljefondet, som ikke lenger investerer i land med svin på skogen.

Steinar Jøsok      …den påståtte utbytting av arbeidskraft…?
Hva mener du med påstått?
Tilsvar fra meg:  Påstått betyr at jeg ser at det er hevdet, men at jeg selv, i likhet med mange andre, ikke har førstehånds kjennskap til detaljene. Ofte er det klokt å ikke være for bastant!
Det dreier seg vel her ellers stort sett om entreprenører som jobber på anbud, og kanskje er de som driver sine ansatte for hardt. Da vil det jo være litt meningsløst å rette baker for smed!
Da snakker vi kanskje om innkjøpsteknikk.
Tryggve Nilsen:    Akkurat i det gir jeg Bjørn helt rett. Vi er verdensmestere i moralsk fordømmelse av andre. Vi elsker å boikotte uten solid kunnskap og informasjon. Norske arbeidsmiljø lover og regler mangler i de fleste land i verden. Skal vi boikotte Qatar blir det mange vi ikke kan konkurrere mot. Blant andre Kina, Russland og USA.

 

 

 

NARKOHELVETET – Hvordan skal vi bli kvitt det?

Fengselsstraff hjelper neppe mange av dem som bruker narkotika.  Kanskje tvert imot! Når flere som er utsatt for det samme kommer bak murene, rotter de seg gjerne sammen og opparbeider aggresjon mot myndighetene.  De får smuglet inn svineriet, og en må forvente at de kommer ut mer negative og enda mer avhengig enn da de ble satt inn. Derfor trengs en reform!

Kan reformen føre til at misbrukerne i stedet for å få fengselsstraff, blir ført til en rehabiliteringsinstitusjon hvor de kan bli helbredet, vil det være strålende! Som du vet; narkotikabruken bryter ned både positiv motivasjon og utholdenhet. Derfor er det viktig:

  • At rehabiliteringsstedet er slik lokalisert at muligheten for å smugle inn narkotika = 0. For eksempel kan det legges til en egen sikret øy.
  • At behandlingsopplegget er humant og konstruktivt, aktivt og tvekjønnet, slik at klientene kan opparbeide glede og motivasjon.
  • At oppholdet kan bli samfunnsnyttig, fornuftig, intensivt og givende for den enkelte. Det bør muliggjøre produktiv arbeidsinnsats med forskjellige valgmuligheter. Det kan omfatte arbeidsmuligheter innen jordbruk, husdyrhold og ulik produksjonsvirksomhet. Meningsfull beskjeftigelse er svært viktig! En viss lønn til klientene og rimelig balanse i driftsregnskapet for institusjonen er også viktig for begge parter.
  • Opplæring/skolering med ulike fagfelt bør også være inkludert i mulighetene, for å sikre ansettelse ved utskrivning. De bør også sikres videre beskjeftigelse før de skrives ut fra institusjonen.
  • Varigheten av oppholdet må tilpasses den enkeltes behov , slik at en sikrer at klientene ikke skrives ut før forholdene ligger til rette for det. Det er derfor nødvendig at oppholdet og varigheten er påbudt . Ellers vil en alt for ofte risikere at klienten ved innskytelser forlater stedet for tidlig og faller tilbake til rusavhengighet.
    Dette vil sannsynligvis betinge at det er gjort lovbrudd, og at det blir en form for dom. Loven kan justeres med tanke på dette, så en ikke fraskriver seg retten til reaksjon og en rimelig styring av helbredelsen fra samfunnets side. Å overlate utviklingen helt til klientens vekslende innfall vil være en katastrofe.

Det skumleste ved en letting av reaksjonene ved omgang med narkotika gjelder likevel ikke de kanskje 20% som har hatt befatning med stoffene. Det gjelder tvert imot de 80%  unge som aldri har prøvet noe sånt!  De foreslåtte lovendringene, slik de foreligger nå, innebærer kanskje ikke noen egentlig avkriminalisering. Men at en ustraffet kan bære og benytte mindre mengder rusmidler, vil utvilsomt de fleste oppfatte slik! Terskelen for å prøve litt, vil bli oppfattet som senket, og mange vil få det inntrykk at småskalabruk ikke er problematisk.
Når det ikke blir straffbart, vil det også bli svært mye enklere for de som bruker stoffene, og for de som selger dem, å få de unge til å prøve. Da sitter allerede mange i saksa!  Du vet godt at all misbruk, alle som er avhengige, alle som har ødelagt livene sine med narkotika, opprinnelig også prøvde bare litt!

En konstruktiv endring i loven og opplegget for behandling av misbrukerne, er utvilsomt fornuftig. Men en lovendring, slik det nå er foreslått, med mulighet for å ødelegge mange friske unges liv, vil være en katastrofe, både for de mange unge friske ubetenksomme, og for deg om du stemmer for dette forslaget! Denne saken krever mer tid og omtanke!
Bjørn

En helt  annen sak er  at Narkotika  i visse kretser er in som en partydop og benyttes i alt vesentlig som livsflukt. Narkotika bruker en for å sløve ned sine tanker, sin selvkontroll, sin engstelse, sin kritiske sans, sine hemninger  –  for derved å bli mindre bundet, å bli mer fri, for lettere å kunne hevde seg.

Det en da gjør er naturligvis å stille ut sin utilstrekkelighet på alle disse områdene. Å bruke Narkotika er altså å bekrefte seg som taper!

Er de som lefler med Narkotika klar over dette?  Det var vel egentlig det motsatte de ønsket – å kunne hevde seg? Hvordan vil du konkludere  da?

Amerikanske bombefly har gjort Norge til Atombombemål!

Stakkars oss! Nå er det kommet fire svære amerikanske bombefly til den tidligere tyske Ørland krigsflyplass ved Trondheim.  Disse bombeflyene(B-1B), opprinnelig bygget for å slippe atombomber, er effektive greier.  Ved hver tur kan de slippe 34 tonn bomber. I Afghanistan, Irak og Syria  drepte bombene fra disse flyene nesten en million mennesker. Det var flere enn de som døde under atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki. Flyene skal fly rundt i Nord-Norge, øve på bombing og skremme vettet av oss i minst en måned. Hensikten er å gjøre klart til at de skal kunne operere herifra i fremtiden.Forsvarskomiteen på Stortinget klarerte planene i et hemmelig møte. Målet er å avskrekke russerne! I Stortinget ble saken bare så vidt kritisert av SV og Rødt. For noen dager siden hadde de fleste media i landet en liten uskyldig notis om saken.  Se dagsrevyen fra 22/2. Der blir det gjort klart at ja, det har virkelig satt skrekk i russerne.  Naturligvis skapes ingen av-skrekking. Det er et mål forsvaret hele tiden maser om. Russerne blir slett ikke sittende med hendene i fanget! Tvert imot, det er det stikk motsatte som skjer. En kraftig på-skrekking med alvorlige mottiltak er resultatet!  Det er alltid reaksjonen på en hver militær trussel. Russerne sender allerede bombefly ned langs norskekysten som øver på å angripe amerikanske baser i Norge med atombomber. Det siktes både mot Ørland og Tromsø som er gjort klar for amerikanske ubåter. Norge er blitt et atombombemål på grunn av vår meningsløse overlating av styringa til amerikanske militære.  Det er dessverre riktig når russerne påpeker at amerikanerne får herje fritt i landet vårt. Professor ved Forsvarets Høyskole, Tormod Heier vedgår at russerne opplever dette som faretruende. Han sier vi har satt oss selv i stor fare og at en balanse mellom å være en god nabo mot øst og en alliert i vest ikke lengre er mulig. Nå skal det mindre til for at en liten hendelse skal føre til krigsutbrudd poengterer han.

For amerikanerne er dette naturligvis greit. For dem er det bedre at vi som er langt unna, blir utsatt for de første atombombene, heller enn dem selv. For Russerne er det også enklere å sende de første atombombene hit, enn hele veien over Atlanterhavet!

Dette er naturligvis en enorm tilspissing av krigstrussel-situasjonen. Krigsfaren øker enormt, særlig for oss.  Det har visst ikke affisert noen at våre militære også har kommet med en så åpenhjertig trusselvurdering. Blant våre politikere synes det viktigere med røyking av narkotika og vern av ulven. Miljøpartiet vil heller bytte svart asfalt med rød så kanskje flere vil sykle.  Hvordan skal det ha seg at vi har valgt politikere så manglende sans for proporsjoner? Det mest groteske er kanskje likevel at folk bare sitter hjemme, og  fryder seg over at nordmenn på ski kan skyte.

Redselen for russerne har aldri vært særlig berettiget.  Vi har ikke hatt grunn til å frykte dem før nå! Det skyldes vår grenseløse servilitet overfor amerikanerne, og vår fullstendig meningsløse tro på at sjansen for fred er større hvis NATO-landene kommer hit for å hjelpe oss å sloss over hodene våre. Det vil vi neppe overleve!

Det må vel i all verden ha gått opp for oss at dette nærmest er en døsdom for nasjonen vår, og at praten om avskrekking er fullstendig meningsløs?  Vi må snart kunne se at samarbeid, tillit og positiv holdning skaper gjensidighet og fred, mens opprustning og negative holdninger bare skaper frykt, motvilje og fare for krig?

Skal vi i fremtiden kunne leve trygt i landet vårt, må vi få en slutt på at amerikanerne bruker oss som skjold og overfører farene de skaper på oss. Vi trenger ikke bare å kjeppjage disse krigsmaskinene herifra, vi må også få slutt på at en aggressiv forsvarskomite treffer meningsløse beslutninger i hemmelighet. Vi må skape en utenrikspolitikk som satser på forsoning og avspenning. Vi trenger tillit og samarbeid over landegrensene, ikke aggressiv trusselpolitikk. Det er helt unødvendig  å gjøre oss til atombombemål!  Vi må få en  folkereisning mot slike meningsløse ødeleggelser!
Bjørn

Om Y-blokka, terrorisme og sunn fornuft.

Jada, de vil rive Y-blokka, et av de flotteste, nyeste og mest attraktive bygg i byen.  Det er Bygget som nesten alle finner viktig å bevare. De har funnet på en mengde merkelige årsaker til å rive. Egentlig koker det vel ned til en paranoid frykt for terrorisme: At noen skal finne det hendig og enkelt å plassere et sprenglegeme i gjennomkjørselen under bygget. Jada, det er nok enkelt å sette fra seg en bombebil der nede under bygget. Jeg tror likevel ikke dere har så veldig stor grunn til å frykte nettopp det.

Det er da veldig enkelt å sette opp et par overvåkningskameraer der, observere han som løper sin vei, og pågripe han 2 minutter senere, antakelig før han har rukket å utløse bomben han plasserte. Det er neppe særlig interessant fra hans synsvinkel?

Men sett nå at kameravakten har sovnet på sin post, eller at automatikken har streiket. Kanskje vil det ikke være så lurt med den bomben likevel. Betonghvelvningen over portalen er kraftig, bygget er smalt og det er vidåpent på begge sider av portalen. Det skal ikke stor fysikkforståelse til for å begripe av virkningen av en eksplosjon da  vil bli minimal. Bygget er godt fundamentert i hele sin utstrekning på begge sider av portalen. Skulle likevel noen lykkes med å detonere bomben, så er det nok bare en meget begrenset del av bygget som vil bli skadet. Er terroristen en skarping, så har han kanskje også funnet ut at de mest forhatte ministrene neppe har satt seg rett over portalen.

Og  er du en terrorist som gjerne vil gjøre mest mulig skade, er det mye mer effektivt å lure deg inn i et lukket kjellerrom i et av de nye høybyggene og tenne lunta der. Da kan du få langt større effekt av kruttet ditt, og skape et virkelig trykk som kan få et flott høybygg til å kollapse. De som tok tvillingtårnene i New York lyktes veldig godt med det, selv uten å gå i kjelleren. Nei Breivik var nok en luring som valgte høyblokka fremfor Y-blokka. Da ville han nok ha ødelagt livet sitt for adskillig magrere resultat. Han ville ikke ha fått se noen spektakulær kollaps.

Så dere kan trygt la Y-blokka stå! Vil dere trygge byen mot terror med fysiske beskyttelesestiltak, finnes der tusener av bombemål i byen hvor terroristen kan oppnå meget oppsiktsvekkende resultater. Vil noen først utøve slik galskap, så klarer de det med god margin, uavhengig av alle mer eller mindre hjelpeløse beskyttelsestiltak. Det enkleste er langt ifra å angripe Y-blokka!

Skal vi forhindre terror, må vi nok ty til helt andre virkemidler! Jeg antar at disse vil være blant de viktigste:

  • Lytt til folket (også når det gjelder Y-bokka). Unngå å bygge opp unødvendig aggresjon og gjør dere forhatte. Søk kompromisser!
  • Hjelp oss alle til å forstå at terror (som all annen vold) alltid virker mot sin hensikt. (Breivik var fortørnet over kritikkløs immigrasjon, og oppnådde at  innvandrerne ble omfavnet som aldri før!)

Dere vil jo så gjerne også skåne miljøet. Så bra! La Y-blokka, og mange andre fornuftige bygg stå, og spar store mengder betong, CO2, og en lang rekke unødvendige sløserier!
Bjørn

Vyer for ”Helge Ingstad”!

Pelsjeger, advokat, sysselmann på Grønland og Svalbard, under okkupasjonen aktiv i Røde Kors, arkeolog i Canada, aktiv i lenkegjengen mot Alta-utbygningen, Helge Ingstad, døde 2001, 101 år gammel. Han var en fredens og forsoningens mann. Allikevel tillot de seg å kalle opp krigsskipet etter han! Han kunne vel ha snudd seg i graven.

Krigsskipet, fregatten Helge Ingstad ble ferdig 2009 og var i drift knapt 10 år. Den kostet over 4 milliarder kroner å bygge + enorme driftskostnader og foreløpig en halv milliard i bortkastede hevningskostnader, etter den skandaløse feilnavigeringen som førte til at den sank uten noen gang å ha kommet til nytte.

Et belgisk firma er engasjert for å løfte det 5500 tonn tunge fartøyet på en flytedokk for så å slepe det til Bergen, uten at noen aner hva totalkostnaden for det vil bli. Nei, Forsvaret er ikke nettopp kjent for noen praktisk eller økonomisk sans. Noe begrep om hvorvidt skipet noen gang kan komme til nytte har de heller ikke. Forventer gjør de visst likevel at du og jeg skal betale for berging og istandsetting + innkjøp av et nytt tilsvarende verdiløst uhyre. Over 3.000 kr. ekstra må du i alle fall da regne med å måtte ut med om du er gjennomsnittsskatteyter. Nå ligger de svære doningene og venter på godvær mens taksameteret for jobben tikker til liten nytte.

Etter mitt skjønn ville det koste en liten brøkdel, og være vesentlig sikrere, å lappe provisorisk på flengen i skroget der det ligger. Rett nok er det en lang flenge på ca 45 meter med en bredde på opptil 2 meter i det 134 meter lange skipet. Der er 12 vanntette skott, så en kan tette skipssiden skott for skott bortover, så behøver en kanskje heller ikke å få tettet dem alle, for å få skipet til å flyte tilstrekkelig for et slep til en tilgjengelig dokk i Bergen. Skadene er stort sett over vannlinja, skipet ligger svært grunt med lavt vanntrykk og i noenlunde smult farvann. Formodentlig er der stort sett adkomst, selv om skipet krenger styrbord med flengen noe under/opp.

For en kort slepetur kan en, under disse forhold, nøye seg med tynne platestykker, klistret på utvendig på skipssiden. Det vil være rimelig enkelt, både å  dykke og å  undervannssveise  på så grunt vann.  Så snart det er tett mellom skottparene, kan en blåse inn luft med moderat trykk og tappe ut vannet. Så bør skipet kunne flyte av seg selv når en får tømt mange nok av rommene mellom skottene.

Undervannssveising er ikke for komplisert under disse forholdene. Det behøver ikke skje kontinuerlig, en kan i stor grad nytte matrosene som kan nytte tiden til noe positivt og få verdifull læring i stedet for en ørkesløs verneplikttjeneste. Det finnes 2-ukes kurs for å lære undervannssveising. Se www.nyd.no. Selvfølgelig betinger det at de da kommer under sivil kompetent ledelse.

Når en får skipet i dokk i Bergen, kan en skifte ut den midlertidige tettingen, rense skipet og utruste det til noe fornuftig. Fortsatt bør en kunne engasjere de vernepliktige matrosene til å gjøre brorparten av arbeidet. Det hele kan således bli svært rimelig. De 2 store fremdrifts dieselmotorene på 4500 KW hver, bør kunne demonteres og settes i stand med rimelighet. Ved siden av en enorm  gassturbin og et par kraftige el-motorer, får skipet med sine vripropeller da betydelig energireserve,  en normalhastighet på 26 knop (ca. 50 km/h) og en fantastisk manøvrerbarhet.

Selvfølgelig har skipet med mannskap så til de grader dummet seg ut, at en aldri bør tenke tanken på å utruste det tilbake som noe krigsskip. Neppe vil det vel være lønnsomt heller. Og takk for det. Alle våpen og all ammunisjon om bord må selvfølgelig destrueres og smeltes om. Vi har så allikevel nok og for mye  våpen i dette landet, så vi skaper engstelse hos våre naboer, og tvinger dem til å ruste tilsvarende. En fregatt mindre er en trussel mindre og en lettelse for de som er engstelige for oss og for NATO.

Skipet tror jeg vil kunne bli ideelt som et redningsskip. Et skip som kan operere i internasjonalt farvann, og stå til tjeneste for skip og mannskap av alle nasjonaliteter i nød og havsnød. Skipet bør da naturligvis utrustes tilsvarende;  med navigasjons- sambands- og manøvreringsutstyr, mange ekstra sengeplasser om bord, operasjonsstue med lege, vaksiner og avlukke for smittede pasienter, flåter og hjelpebåter, trekkraft og slepetau, brannslukningsutstyr, erfarne froskemenn, lensepumpe, kraner, kanskje  en inntakssluse i skipssiden,  et verksted utrustet med materialer og verktøy for reparasjonsarbeider på motorer, utrustning og skrog.

Så kan skipet males med glade farger og et stort rødt kors. Da vil det kunne få våre naboer til å bli litt mer tillitsfulle og Helge Ingstad til å hvile rolig i sin grav skulle jeg tro!
Bjørn

Trenger vi flere eller færre barn?

Kristelig Folkeparti vil øke barneproduksjonen ukritisk. De ønsker at alle befruktede egg skal vokse opp, uansett kvalitet og mengde. Plantekultur krever luking, både av hensyn til kvalitet og mengde. Vi må ta vare på de mest verdifulle spirene. Slik er det også i vår verden om vi ikke skal degenereres.

Erna holdt nettopp sin nyttårstale. Hun la vekt på det samme, at vi må skape mange barn som skal jobbe for oss og ta vare på oss når vi blir gamle. Det er ikke bare egoistisk, det er også feil!  Sånt er skremmende og korttenkt, særlig når det kommer fra en statsminister! Nei, vi trenger ikke flere arbeidsføre! Det er hyggelig å ha en gunstig aldersfordeling i samfunnet.  Men de som er unge i dag, vil bli gamle i morgen. Hele tiden kan en ønske større barnekull for å ta seg av de som blir gamle i neste omgang. Folketallet vil da vokse kontinuerlig. Det går ikke!

At en trenger flere barn for å kunne få folk nok til å fylle fremtidige arbeidsplasser, er direkte feil.  Aldri har vi arbeidet så effektivt som nå. Det som før krevde 5 eller 10, kan nå i stor utstrekning utføres av en.  Effektiviseringen vil fortsette.  Problemet har alltid vært arbeidsløshet, fordi der ikke har vært nok arbeid til alle. Slik vil det også bli i fortsettelsen, at vi har mer arbeidskraft enn viktig arbeid som må gjøres.

Vi bør ha tilstrekkelig bemanning i omsorgsyrkene. Det har vi sjelden hatt.  Med en fornuftig styring av samfunnsøkonomien bør det ikke være vanskelig å flytte en større del av arbeidskraften dit.  Når folketallet slutter å øke, vil arbeidskraftbehovet reduseres innen mange yrker.  Tenk bare på boligbyggingen og veiutbyggingen.  Arbeidskraftbehovet her blir drastisk redusert, og skriket om utvidelse av bl.a. E18 vil stilne. Nå er det flere ansatte i bygg, anlegg og varehandel enn i helse og omsorgsyrkene. Det vil enkelt kunne endres, og vi kan få mer fritid, mindre stress og vi kan begynne å nyte livet!

En økende befolkning trenger økt ressurstilgang. Behovet for jordbruksarealer, vann, ren luft, fauna, fisk og andre ressurser fra havet, trevirke, metaller og mineraler, øker. Samtidig avtar ressurstilgangen inn når vi alle tenger plass å leve. Sammenlign landet vårt i dag med tilstanden for 50 eller 100 år siden, reduksjonen i dyrkbare jordbruksarealer er skremmende.

Stadig innføres nye incentiver for å øke barneproduksjonen, ikke bare verbale oppfordringer men en stadig økende strøm av økonomiske virkemidler med barnetrygd, fertilitetsklinikker, barnehavestønad, kontantstøtte, pappaperm og bidrag til ditt og datt.  Folk lokkes til «produksjon” av barn, for å tjene penger på ”virksomheten”. Enkelte, særlig innvandrerfamilier, driver avl i en grad at de ikke behøver å ta arbeid utenfor hjemmet. Tenk om vi heller kunne føde ett eller to barn i kjærlighet.

Så har vi innvandringen, som liksom skjer i humanismens tegn. Vi er med på å skape konflikter ute i verden, som fører til nød og en strøm av flyktninger. Var det ikke bedre om v i heller kunne øke vår innsats for å være med å løse konfliktene, og skape lykkelige bo- og arbeidsforhold i verden. I lojalitet til NATO har vi i stedet vært med å skape elendighet og krig i land etter land. Se bare på all den ulykke i vi i senere tid har skapt i Syria, Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina. Hvor mye lykkeligere kunne ikke de ha vært, og hvor mye ressurser kunne vi ikke ha spart om vi droppet vår hjelp til krigingen.

Til tross for at vår egen barneavl relativt sett er beskjeden, øker folketallet i Norge drastisk. Det kan ikke fortsette! Luftas innhold av CO2 og andre klimagasser øker, skogene og myrene som skulle rense lufta krymper, jordene blir gjort om til sterile byer, veiene tar stadig større plass, temperaturen stiger, uværet tiltar, tørken griper om seg, avlingene krymper, resursene i havet er på det nærmeste borte.  Nei, det MÅ en befolkningsreduksjon til om sivilisasjonen skal overleve!

Så slår vi oss på brystet og sier at dette er U-landenes problemer, ikke våre. Folketallet i Kenya er 3-doblet siden jeg jobbet med næringsutvikling der. Her stiger det mindre. Samtidig vet vi at enhver som vokser opp i vårt land forbruker over 10 ganger så mye som de fleste andre på kloden.  Å for et hykleri! La oss begynne med oss selv. Her virker befolkningsreduksjonen faktisk best!

I Katowice la de forleden planer for klimaforbedring i verden, men så glemte de å snakke om den egentlige årsaken til problemene: Befolkningseksplosjonen! Det er positivt å bytte ut glødelampene med LED-belysning. Da kan du spare 90% av energiforbruket til lys.  At vindmøller kan overta for kullraftverk i verden er også strålende.  Å utrydde ulven, så vi kan bevare mer av den positive faunaen hjelper litt. At kunnskapen øker og at produksjon blir mer effektiv er også utmerket. Men sånt kan ikke redde oss! All produksjon og all virksomhet krever både ressurser og energi.

All virksomhet og et hvert menneske krever ressurser som vi har knapp tilgang til. Det forbruker også oksygen og skaper CO2 og annen forurensning. Jo flere vi blir, dess mer krever det. Når befolkningen øker, blir de tekniske fremskrittene spist opp av stadig økende behov. Befolkningsøkningen er selve grunnen til at effektivisering er nødvendig.  Men dessverre virker det som å løpe etter halen sin: Jo flere fremskritt dess mer forurensning. Behovene stiger endeløst på grunn av stadig økende befolkning.

En kontrollert befolkningsreduksjon er helt nødvendig. Byggevirksomheten kan reduseres, veiene vil ha nok kapasitet, helsevesenet kan styrkes, forurensningen avtar, ressursjaget kan dempes, vi får tid for hverandre. Vi vil rekke over de viktige oppgavene med færre som arbeider! Det trengs bare noen enkle tiltak:

  • Sette et mål om at folk ikke bør få mer enn to barn, og innrette politikk og økonomi etter det
  • Gjennomføre fri abort for alle, ikke gjeninnføre strikkepinnemetoden, men dyrke frem bare ønskede individer
  • Øke tilbudet om sterilisering, særlig etter annen barnefødsel
  • Begrense de økonomiske incentivene til å avle store barneflokker
  • Slutte med kunstig befruktning og tilby enklere adopsjonsordninger
  • Få folk til å forstå at en kan få bedre avkom og ta bedre vare på sine barn og når de får 2 heller enn flere barn
  • Skape økonomisk trygghet ute i verden, så folk slipper å avle mange barn i håp om at noen av dem skal bli dugelige nok til å ta vare på seg i alderdommen
  • Å få politikerne til å forstå at arbeidskraftbehovet vil reduseres når vi bli færre!
  • Slutte med nyttårstaler som oppfordrer til barneproduksjon og få KrF til å forstå at det er bedre å få få barn i kjærlighet, enn en ungeflokk med begrenset omsorg!

Bjørn

Krigertrening og maktdemonstrasjon

Noen tror at det å trene på slossing, grusomheter og kriging er det som kan skape fred og fordragelighet i verden. De tror at sånt kan skape et trygt og harmonisk samfunn.  De tror at bare de viser seg sterke og målbevisst nok, vil resten av verden bli AVSKREKKET.  De tror at om de bare rotter seg sammen og skaffer nok farlige våpen, gjerne atomvåpen og annet svineri som i verste fall kan utrydde oss alle, ja så kan vi leve trygt og sikkert. Da vil ingen torde annet enn å være ydmyke og snille mot oss.

 Det burde være uhyre elementært, men de er blitt så forblindet i denne overbevisningen at de ikke ser, at reaksjonen på slik bestialsk oppførsel ikke bare er redsel og engstelse. I stedet for en lammende avskrekking, fører det praktisk talt alltid til det stikk motsatte; en gjensidig opprustning. All historie fra moderne tid viser det. 

Jo mer en ruster, trener på krig og demonstrerer makt, dess mer oppildnes ”motparten” til nøyaktig det samme. Frykten, hatet og opprustningen stiger gjensidig i en endeløs spiral. Militaristene lever av det, industrien tjener penger på det, og politikerne er i stor grad dumme nok til å tro på det. Det skapes en enorm propaganda for å foretelle hvor grusom motparten er.  Motpartens propaganda er alltid lettere å få øye på enn vår egen!

Det som  skjedde i Ukraina er et godt eksempel på det. Det eksisterte en stilltiende overenskomst om at landet skulle få være en slags nøytral sone mellom øst og vest. Det gikk ikke så bra med økonomien. Vesten lovet dem gull og grønne skoger og fikk dem for store deler over på sin side. Provinsene Krim, Donetsk og Luhansk ville ikke være med på  lasset og ville beholde en østlig tilknytning. På Krim ble det folkeavstemning der 96,7%  valgte øst. I de andre provinsene ble det opptøyer og vold, kraftig understøttet fra vest.  I stedet for å ville se dette, har Vesten, inkluder Norge, hele veien siden, både ytt svære økonomiske bidrag til Vestifiseringen og anklaget Russerne for  ”ANNEKTERING” og oppvigling. Så lenge har vi blitt tutet ørene fulle med dette at vi ”VET” det! På toppen av det hele har det blitt innført ødeleggende sanksjoner mot Russland.
Russerne anklages for å ha ødelagt det gode klimaet mellom landene.

Som om ikke det var nok, driver NATO nå og tramper i stykker  norsk jord og restene av vårt gode forhold til Russerne ved å demonstrere styrke og hat, og leke krig hos oss.  Selvfølgelig tærer det voldsomt på den Russiske folkesjela og tiltroen til oss. Selvfølgelig ødelegger det tilliten. At vi har fått motreaksjoner, har vi allerede sett flere eksempler på.

Det påstås også at det er godt å se at NATO vil trå til om vi noen gang skulle bli angrepet, at det er godt de vil komme hit og slåss mot ”fienden”.  Stakkars oss, og aller mest stakkars de som hører mest til i de ”forsvarte” områdene.  Der kan det, om det skulle brake løs, neppe bli mange overlevende, og alt som er bygget opp, blir utvilsomt ødelagt.

Det vi opplevde under 2. verdenskrig blir for intet å nevne. Men den gang opplevde vi også, at der vi hadde det ”beste” forsvar fikk vi de verste ødeleggelsene.  I Ålesund ble ødeleggelsene moderate,  men en dag i 1945 gikk flyalarmen, og vi, 500 skolebarn, fikk krøket oss inn i kjelleren da De Allierte kom fra London og bombet skolen vår.  De siktet etter en tysk kanonstilling like ved, men brydde seg svært lite om at de traff oss i skolen vår i stedet! Med dages bomber ville neppe noen av oss ha overlevd!

Hva burde vi heller gjøre i dag for å sikre fred og liv? Det er egentlig selvfølgelig, men det har dessverre ennå ikke gått opp for militaristene;

  1. Send alle krigerne hjem, og la dem aldri komme tilbake. De ødelegger ikke bare sinnet vårt og landet vårt, men også vårt gode forhold til verden.
  2.  Stans all hetsen og alle sanksjonene mot Russerne og utvikle gode vennskapelige forhold med dem.  Da vil de blir glade for heller å kunne dyrke korn enn å bygge raketter, og vi kan alle leve i glede og trygghet sammen.
  3.  Melde oss ut av krigerklubben NATO.  Det aller skumleste er deres artikkel  5, som sier at alle land skal være med å krige om det blir ufred i et av NATO-landene.  Skulle det bli krig i vårt land (noe de i praksis nå nærmest legger opp til) så må krigerne fra alle NATO-landene komme og gjøre krigen her total og etter alt å dømme, utslette oss! Skulle det bli krige et annet sted, er vi forpliktet til å være med å skape det samme ragnarok der.

Bjørn

NATO-Jens besøkte Trump. Her er utfallet:

 Ny norsk verdensmester i servilitet!

Trump tråkker stadig i salaten. Verden sitter hoderystende og lurer på hvordan det vil ende. Nærmest ustanselig kommer han med nye syke utfall som setter verden i fare. Jeg nevner noen:

  • Trump har sagt opp atomvåpenavtalen med Iran.
    Vi kunne forvente at Jens ville forsøke å få Trump til å forstå at han bør vente med det til det er fremforhandlet en enda bedre avtale.
  • Trump har kommet med voldsomme truende utfall mot Kim Jong-un i Nord-Korea. Kim var godt på vei med nedrustning og forsoning. Den lunkne responsen skuffet Kim, som vil kansellere møtet med Trump.
    Vi kunne forvente at Jens ville gå i rette med Trump, og få han til å oppheve de ødeleggende sanksjonene mot landet, og vise anerkjennelse og oppmuntring til videre forsoning
  • Trump flyttet USA’s ambassade i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem. Flyttingen forårsaker nå voldsomme opptøyer som slås brutal ned på av Israel. Dødstallene stiger.
    Vi kunne forvente at Jens ville fordømme flyttingen og i det minste kom med konstruktive forslag som for eksempel å gjøre Jerusalem til en felles fredfull hovedstad for både Jøder og Palestinere. Byen kunne igjen bli en internasjonal turistmagnet.
  • Trump har ikke sluttet å krige og å fyre opp under opprørerne i Syria i den nærmest tapte oppstanden mot Assad-regimet. Nå ligger store deler av landet i grus og millioner er drevet på flukt.
    Vi kunne forvente at Jens ville påvirke Trump til å stanse krigen og heller få startet et arbeid for gjenoppbygging og sosiale reformer.
  • Trump har vært med å blåse opp konflikten med Russland over Ukraina og tilbakeføring av Krim til Russisk styre. Han har vært en pådriver for meningsløse sanksjoner mot Russland.
    Vi kunne forventet at Jens ville påvirke han til å avslutte sanksjonene og normalisere forholdet til Russland
  • Trump har støttet Theresa May, og også selv utvist en lang rekkes Russiske diplomater og forsuret forholdet til Russland p.g. av giftskandalen i England.
    Vi kunne forventet at Jens ville gå i rette med han, få han til å åpne opp igjen for diplomatene og hjelpe til å få Russerne involvert i etterforskningen.
  • Trump har innført toll på viktige industrivarer fra Kina og andre land. Dette har skapt mistillit og harde fronter på verdensmarkedet.
    Vi kunne forventet at Jens ville forsøke overtale Trump til å innse at også dette er en fare for verdensfreden, og i det minste begrense tiltakene.

Men hva opplever vi?  Ingen av forholdene blir nevnt! I stedet for å mane til tiltak for avspenning, økt trygghet og fred i verden, skryter de av hverandre at de får NATO-landene til å bruke mer penger på våpen! Jens har faktisk også selv gått ut og manet til å opprettholde sanksjonene mot Nord-Korea, og er dermed medskyldig i at Kim Jong-un  nå blir skeptisk til ytterligere nedrustning.
For at de enorme summene NATO ber om skal høres moderate ut, relaterer de dem til nasjonalbudsjettene i stedet for til statsbudsjettene.   2% av vårt nasjonalbudsjett tilsvarer i virkeligheten over 5% av statsbudsjettet!

Litt spesielt er det også at Stoltenberg og Trump, anklager særlig tyskerne for å satse for lite på våpen og krigskraft. For oss som levde på 40-tallet vekker dette unektelig kvalmende assosiasjoner.

Dette var en sørgelig utgang på vår 17. mai, som skulle være en dag til å feire fred og frihet.

Farene for at vi gjennom vårt medlemskap i NATO blir trukket med i kriger som er oss fullstendig uvedkommende øker, og mulighetene for å overleve dem avtar. Kanskje burde det nå være på høy tid å trekke oss fra denne trussels- og krigerklubben?
Bjørn

Giftskandalen i England,Theresa May og norsk dumhet.

Den tidligere russiske spionen Sergei Skripal og hans 33-årige datter  Yulia ble forrige måned forgiftet i England av en farlig gift, Novichok. Giften skal være utviklet som et våpen i Russland under den kalde krigen.
Da dette ble kjent gikk den britiske statsministeren Theresa  May, raskt ut og anklaget russiske myndigheter for udåden. Russerne nektet hårdnakket for dette og ba om opplysninger så de kunne ta del i etterforskningen av saken. Det ble blankt avvist!  I stedet gikk Theresa hen og utviste  23 russiske diplomater, og  fikk amerikanerne til å utvise 60. NATO-Jens dummet seg ut og applauderte misæren. Til og med den norske regjering utviste uten videre en russer. Vi husker godt at utenriksministeren bedyret at det ”fantes sikre bevis som de ikke ville avsløre!”

Selv om det hadde vært sant og  bevist at Russerne stod bak, var  alt dette usedvanlig uklokt! Det kunne ikke føre til noen bedring i det allerede alt for anstrengte forholdet til Russland, belastet  med  tvilsomme anklager og destruktive sanksjoner.  Hadde forholdene heller vært drøftet med russerne kunne en i stedet for mer ondt blod og skjerpet  militær beredskap, ha høstet avklaring, samarbeid og avspenning.

Nei vi vet fortsatt ikke hvem som stod bak udåden, men det blir mer og mer usannsynlig at det var russiske myndigheter. Her er noen av grunnene til det:

  • Både Yulia og Sergei er på bedringens vei. Det hadde de neppe vært om det var benyttet militær-grad Novichok som myndighetene  naturligvis hadde tilgang til.
  • Det viste seg å ikke være riktig at bare russiske myndigheter kan fremstille Novichok. Fremstillingen er ikke spesielt komplisert og reseptene er tilgjengelige. Det engelske laboratoriet som har jobbet med saken sier også nå at de ikke kan bekrefte at giften som ble brukt var fremstilt i Rusland
  • Russisk fremstilt Novichok er kommet på avveie og har vært solgt også til utlandet av produksjons-ansatte med private fortjenestemotiv. (Se Aftenposten av 7. april)
  • Hadde russiske myndigheter villet ta livet av Skripal ville det være ytterst uklokt å benytte Novichok, som såpass enkelt kan spores tilbake til Russland
  • Forgiftningen ble utført kloss før det russiske presdent-valget.  Det var da et ytterst ugunstig tidspunkt å risikere mistanker mot Putin.

På toppen av det hele, hvorfor i all verden skulle det offisielle Norge blande seg bort i denne tvilsomme saken? Og hvorfor skulle utenriksministeren komme med uttalelser om  ”sikre bevis”?
Burde det ikke heller være hennes oppgave å forsøke å roe gemyttene og bedre forholdene til naboene våre? Kanskje hadde vi fortjent en mer konstruktiv utenriksminister?
Bjørn Eidsvig

Syria: DU kan redde stumpene!

I krigen i Syria, over 7 år, har det så langt blitt drept rundt en halv million mennesker, 5 millioner er drevet på flukt og der er vel så mange interne flyktninger.  Norge har hele tiden både tiljublet opprøret, og overøst krigen med bensin på bålet. Sannelig, vi har mye blod på hendene våre!

Så blir det drept over 30 personer, og der er indisier på at det skyldes  gass spredd av landets myndigheter. Dette skulle stadfestes av en kommisjon som ikke rakk frem, før  amerikanerne, englenderne og franskmennene sender over 100 raketter mot en forskningsstasjon og to sannsynligvis tomme gasslagre. At lagrene var tomme må utvilsomt ha vært en stor fordel. Ellers kan en vel vanskelig  si hvor mange ganger 30 som kunne bli drept av gasslekkasjene som kunne ha spredd seg til store befolkningsmengder i nærheten.

Gjengjeldelsen var naturligvis et fullstendig hodeløst angrep, ikke bare p.g. av farene for liv og folk, men enda mer p.g. av farene for ytterligere eskalering av krigen. Ikke desto mindre har NATO-Jens gått ut og tiljublet angrepene, og vår egen utenriksminister har offentlig ”vist forståelse”. Hvilke konsekvenser bør dette da få for henne? (Jfr. hva som nettopp hendte med vår  justisminister)

Det vi kunne gjort opprinnelig var å lære opprørene forhandlingsteknikk for bede sosiale kår.  Det kunne ha reddet landet fra ruin. Det vi gjorde var altså det stikk motsatte, å ekse opp stemningen og understøtte hat og krig.

Jeg henvendte meg til samtlige stortingsrepresentanter både 12. og 27. mars i år med en bønn om å invitere de to herrene Trump og Putin hit til konstruktive drøftinger her hjemme om situasjonen. Se innleggene: Øst-Ghouta  og Det var ingen på Stortinget som gad!.  Håpet var naturligvis å få opprørene til å stanse  krigen mot Assad og hans styre og heller arbeide for  sosiale reformer. Om tilbudet også ble ledsaget av internasjonal hjelp til intern gjenoppbygging og forsoning, måtte opprørerne være temmelig forsteinet om det ikke ble akseptert.  Noen få  på Tinget takket og var positive til forslaget mitt, men det later ikke til at noen gjorde noe s om helst med saken. Hva i all verden skal vi da med et Storting, når ingen gidder å forsøke å gjøre noe som helst med de aller største farene vi lever under?

Men kjære Stortingsrepresentant, gidder du nå? Det er faktisk ennå ikke for sent! Gidder du nå å forsøke å være med å løse noen at verdens aller største problemer i dag?
Bjørn 

Intifada I Jerusalem.

Så har Donald Trump igjen gjort noe tåpelig ved ensidig å anerkjenne Jerusalem som jødenes hovedstad, og erklært flytting av den amerikanske ambassade dit. Resten av verden er skrekkslagen og fordømmer det i sterke ordelag.

Muslimenes president  Abbas kaster bensin på bålet ved å oppfordre til en intifada med opprør og demonstrasjoner mot jødene. Vi er alle livredde for hva dette kan utarte til, og mange forståsegpåere analyserer situasjonen med mer eller mindre kløkt. Allerede har vi sett krigshandlinger fra begge sider.

Men det viktige spørsmålet er, hvordan bør Abbas reagere i denne situasjonen, og hva kan vi gjøre? Våre analyser redder ingen!

Et muslimsk opprør, må vi regne med, virker mot sin hensikt. Det gjør bare israelerne enda steilere, fastere  og mer krigerske i sine ønsker om fullt herredømme i regionen.

Jeg tror at hvis Abbas hadde brukt sin sindighet og kløkt og gjøre følgende:

  1. Forklare Israelerne hvilket hat og blodbad en ensidig bemektigelse av Jerusalem kan skape i uoverskuelig fremtid, og
  2. Foreslå for Israelerne å bruke situasjonen til å lage en plan sammen for å utvikle Jerusalem til en mønsterhovedstad for både jøder, kristne og muslimer.

Om han gjør det, kunne kanskje lite overveidede uttalelser fra en amerikansk president lede til stor velsignelse for alle parter og religioner i midtøsten. Det burde være en ønskeløsning for alle. Dessverre er begge parter, som står midt oppe i konflikten, blinde for disse fantastiske mulighetene.

Hva om vi har et kløktig menneske i blant oss her hjemme, som kunne dra dit ned, snakke alvorlig med Abbas å få han til å se mulighetene i saken?  Kanskje  kunne de da, sammen invitere israelernes statsminister  Netanyahu, til å være med å skape vyer og legge planer for  et lykkelig Jerusalem, hovedstad for dem alle,  med fred og forsoning mellom Jøder og Palestinere.

Hvem bør ta seg av denne oppgaven, bør det være Willoch og Bondevik i sammen, eller bør det være du? Hvordan kan du være med å redde verden gjennom å få dette til?

Bjørn

 

Kampflyene. En enorm sikkerhetsrisiko for oss og en ulykke for verden!

 

I dag er det fredag den 3. november. Det er en sorgens dag: I dag kom de tre første av i alt 52 super kampfly fra USA til Norge. Prislappen er  81.3 milliarder kroner, 81.300.000.000 kr.! Det er en nærmest ufattelig sum. ( Dertil kommer brukskostnadene eller levetidskostnadene. Totalen er beregnet til over 270 milliarder kroner!). Dette er naturligvis ikke mindre enn total galskap. Bare for det flyene koster, kunne du lønne 160.000 årsverk som kunne jobbe for å løse konflikter og skape fred i verden.  De kunne være med å hindre konflikter, lindre nød, drive opplæring og utvikling. Det kunne stanse flyktningstrømmene og forhindre terror og krig.

Allikevel, kostnadene er ikke det verste. Det verste er at disse flyene bare er gode til en eneste ting: Å ødelegge verdier og livsgrunnlag, drepe mennesker. De kan skape frykt, hat, krig, nød og elendighet i et enormt omfang.

Noen vil hevde at flyene ikke skal brukes. De skal bare skape avskrekking. De skal skremme andre nasjoner fra å angripe oss. Avskrekking er et uttrykk som stadig trekkes frem.  Jo mer, og jo grusommere våpen vi har, desto større avskrekking.
Ikke noe er mer feil enn det! Dette strider mot all fornuftig psykologisk realitet. Jo visst kan våpnene og flyene skape skrekk. De skaper bare ikke avskrekking. Tvert imot: I stedet for at de som føler seg truet setter seg ned og smiler og er snille barn, reagerer de like idiotisk som oss selv: De svarer med samme mynt, ruster enda kraftigere og viser muskler. Frykten vokser og alle blir lettere på avtrekkeren. Dermed har vi satt oss i en langt farligere situasjon enn vi ville ha vært uten våpnene. Flyene øker krigsfaren dramatisk! Flyene er først og fremst farlige for oss selv!

Det er eksperter som har funnet ut at disse flyene er de mest effektive våpnene vi kan ha. De er eksperter, de er militære eksperter. Militære eksperter er eksperter på krig, drap og ødeleggelse. De regner i militær slagkraft eller evne til ødeleggelse og drap. Det er det de har lært. Det er deres tankemåte. Dertil er det deres levebrød, som de ønsker å beskytte.
Det er naturligvis ikke slik vi må tenke. Det vi bør spørre om, er: Hva er mest egnet til å skape tillit, fred, avspenning, velstand og lykke i verden. Det er ikke disse krigerne eksperter i, ikke på noen som helst måte! Det handler om psykologi, konfliktløsning, omtanke og hjelpsomhet. Trusler og sanksjoner har vi allerede i rikelig monn fått erfare hvordan det forsurer forholdene landene i mellom, skaper spenninger og ødelegger konstruktivt samarbeid.  Dette er det helt andre eksperter enn de militære som forstår langt mer av!

Slike fly og vår militære framferden har heller ikke bare vært trusler. Vi har også nå gjentatte ganger erfart hvor ødeleggende kampfly og militær innsats fra vår egen siden har vært, i den senere tid både i Libya, Syria og Midtøsten forøvrig. Med vår militære innsats har vi skapt ødeleggelser og død med nød, hat, flyktningkrise og grobunn for terror. For sent har vi sett hvor ødeleggende vår innsats har vært.

La oss til en start kvitte oss med flyene, avbestille de resterende, og i stedet gjøre en innsats for å skape tillit, trygghet, avspenning og fred. Da legger vi samtidig et grunnlag for å unngå både flyktningstrømmene og terroren. Husk at du er medansvarlig for det som skjer: Sett i gang å gjøre noe!

Skulle det noen gang bli aktuelt å bruke disse flyene i en eller annen krigssituasjon, vil Norge og særlig Ørlandet bli et åpenbart angrepsmål. Hvem av oss vil overleve da?, neppe noen i Ørlandsområdet i alle fall!

Den farligste krigstrussel i verden er i dag, er utvilsomt mellom Nord-Korea og USA, først og fremst på grunn av våre sanksjoner og oppildnende amerikanske provokasjoner. Det er neppe en situasjon Norge har noen hovedskyld i. Men på grunn av artikkel 5 i NATO-traktaten, kan vi, mot vår vilje, bli tvunget til å delta både med kampfly og annen krigsinnsats. Stakkars oss da!

Det tryggeste og fornuftigste som kan skje med disse flyene er, tross prisen, at de snarest mulig blir smeltet om til konstruktive formål på et stort offentlig bål!
Bjørn

Aspøyskolen i Ålesund, slik vi kjente den da vi under krigen i 1945 hadde klasserom i øverste etasje. Et flott arkitektonisk verk fra 1922.

 

Aspøy skolen: Slik så den ut da vi omsider, alle 500 barna i Ålesund, midt i skoletiden, krøp frem fra kjelleren i 1945. Øverste etasje og det vakre tårnet var blåst bort. Ingen hensyn var tatt til oss, som like gjerne kunne ha satt i klasserommet i toppetasjen. Slik oppførte de allierte styrkene seg under krigen mot tyskerne i Norge. De kunne utmerket godt ha rådført seg med de mange fra Ålesund som var stasjonert i London på den tiden. Men nei, vi skolebarna betød ingen ting for dem. Den tyske kanonstillingen, like ved skolen som de vel ville treffe, forble uskadd!
Bombekrigerne kom hjem til London og fikk medaljer.
Hadde dagens bomber vært brukt ville der neppe ha vært spor igjen, verken av oss eller skolen.

Aspøyskolen i ettertiden

La oss klage til russerne når de har gjort noe galt, men dropp det når galskapen er mest på vår egen side!

PST-sjef Benedicte Bjørnland, la forrige uke frem sin årlige rapport fra Politiets Sikkerhetstjeneste. Der proklamerer hun at ”Russland har intensjon og evne til å gjøre stor skade på Norge og norske interesser.” Denne uhyre drøye påstanden ble kringkastet av NRK over hele landet. Maken til provoserende uttalelse skal en lete lenge etter. Dette bygger hun på at PST har funnet ut at en eller annen, kanskje gruppen APT29 i Russland, har sendt e-poster med skadelig og ødeleggende vedlegg til 9, mer eller mindre offisielle epost-konti  i Norge.
Samtidig vet hun, utvilsomt like godt som meg, at Norge gjennom tidene har drevet spionasje mot Russland, og har bl.a. helt siden 50-årene hatt en stor lyttestasjon i Vadsø, i 2016 også forsterket med nytt etterretningsskip,  Marjata.

Børge Brende finner det usaklig og urimelig av Rusland å ikke gi visum til et par norske politikere, og refset ambassadøren. Kanskje glemte han at Norge for litt siden innførte skadelige handelsrestriksjoner mot Rusland og innførte forbud for en rekke russiske offisielle mot å reise til Vesten.  Kanskje kunne noen nå heller ta initiativ til å få opphevet restriksjonene som har bestått i 2½ år? Det ville lette situasjonen heller enn å forverre den!   Restriksjonene kan jo gjerne bestå hva gjelder militært materiell – som vi for øvrig burde holde oss for gode til å produsere!

Det snakkes hele tiden om russisk aggresjon, annektering av Krim og oppstand i Øst-Ukraina. Vi stasjonerer amerikanske soldater og våpen på Værnes, det plasseres store militærstyrker langs hele den europeiske grensa mot Russland, og Jensemann farer rundt og oppildner til drastisk økning av krigspotensialet i NATO-landene. 2 % er målet, ikke av Statsbudsjettet, men av Nasjonalbudsjettet. Det tilsvarer  hele 8 % av statsbudsjettet! Kombinert med den retorikken som nå føres, er det naturligvis svært skremmende for russerne!

Påskuddene om at alt dette er nødvendig på grunn av Russisk aggresjon, vet vi alle, når vi tenker oss om, er fullstendig feil. Da Ukraina ble sugd over fra øst til vest, ville ikke befolkningen på Krim, i Donetsk og Luhansk være med på lasset. På Krim hadde de en overbevisende folkeavstemning med over 96 % tilslutning. (Bør ikke det kunne kalles demokrati?). I Øst-Ukraina rakk ikke Porosjenko å få avstemningen gjennomført. John Kerry kom farende neste dag og forpurret den: Hele Ukraina skulle bli vestlig om de ønsket det eller ei!
Vi som skal være så demokratiske burde nå heller ta initiativ til at det kan bli gjennomført folkeavstemning i Øst-Ukraina om deres konstitusjonelle tilhørighet. Det tror jeg vil glede mr. Putin også!

Nå ønskes det også, at vi i tillegg til de meningsløse jagerflyene, skal søle bort ytterligere 30 milliarder på ubåter. Igjen skal vi øke våre trusler overfor Russland. Igjen skal vi skape unødvendig frykt. Igjen skal vi provosere. Igjen skal vi tirre Russerne og skape ondt blod, helt unødvendig! Vi bør snart bli oppmerksom på at det er opprustning og provokasjoner som dette som skaper frykt og motreaksjoner. Det er slett ikke mangel på våpen som øker krigsfaren, men våre egne handlinger! Jeg vet ikke hvor lenge russerne vil vise overbærenhet med krigshissingen vår. Hva tror du?

Dette var vel noe om splinten i vår brors øye – og bjelken i vårt eget?
Kan noen gjøre noe for å få slutt på denne galskapen?
Bjørn

Flyktningehjelp eller konfliktløsning?

 

Flyktningene fra Syria kommer i en nærmest uendelig strøm.  Her hjemme spør vi oss da; skal vi prioritere å ta dem hit og etter hvert gjøre dem til norske statsborgere, eller skal vi heller hjelpe dem der de er?

Spørsmålet er feil stilt! Det vi må prioritere er selvfølgelig å være med å løse problemene i hjemlandet for å løse konfliktene slik at folk ikke trenger å flykte. De fleste av flyktningene kunne behøves der hjemme til å arbeide for reformer og gode liv. Slik hjelp er en langt bedre løsning for dem, og enormt mye mer kostnadseffektivt også for oss.

Når det gjelder Syria, var situasjonen at folket ville være med på den ”Arabiske våren”. De ville ikke lenger se på at en liten herskende klasse,  som levde i overflod, med president Assad i spissen, undertrykte dem og lot dem leve i trange kår.

De ble tiljublet av vesten og Norge som oppildnet dem. Da ble de overivrige, og den store fadesen  inntrådte: De ble voldelige, og volden utviklet seg til borgerkrig. Hele tiden tittet vi over gjerdet og heiet på dem. Vi frydet oss over ”den folkelige oppstanden”.  Vi ga dem også militær assistanse!  Vi sendte til og med krigere som hisset dem opp ytterligere og lærte dem å hate, plyndre og drepe. Ulykken vokste over alle grenser.

 

Tenk om vi i stedet hadde lært dem klokskap, forhandlingsteknikk, tålmodighet og samarbeid for å finne bedre løsninger. Vi burde  ha tilstrekkelig erfaring fra nytten av fredelig sosial kamp i vår nære historie.  Hadde vi opptrådt fornuftig kunne vi ha vært med på en langsom utvikling av lykkelige samfunn.  Nå er vi dessverre medansvarlige for at landet ligger i grus.

Konflikter har alltid minst to sider. Og da er det gjerne slik at begge sider får støtte fra ulike hold. Så også her: Vesten, med USA og Norge støtter opprørerne, mens Russland, Iran og andre støtter det lovlige regimet.  Disse utenlandske krigsmaktene har overtatt en stadig større del av ødeleggelsene, og sloss mot hverandre på Syrias bekostning. Nå burde vi  omsider kunne se hvilke uhyrligheter vi har stelt i stand.

Men nei! Børge Brende, Anniken Huitfeldt og Bård Vegard Solhjell diskuterte forleden i Politisk Kvarter i NRK hva som nå bør gjøres. Alle virket snurtne fordi det nå er Russland som har fått til en våpenhvile igjen.  De snakket alle bare om fortsatt militær innsats ved siden av hjelp til ofrene for krigen. Reelle forsøk på å roe ned gemyttene og konfliktløsning som er den eneste farbare vei ut av uføret, var ikke nevnt med et ord!

Hvilken part som kommer ”seirende” ut av krigen har egentlig marginal interesse.  Det som betyr noe er at de må slutte å sloss og etter hvert forsøke å samarbeide. Når skal vi våkne opp og bli litt mer realistiske i dette landet? Hvor lenge skal vi være underdanige overfor amerikanerne og NATO, når vi for lengst burde ha sett alt det meningsløse som de foretar seg?
Bjørn

Fare for økt sabelrasling og spenning i nord

Nei, der er slett ikke noen spenninger i nord nå, men som vi vet, da vestmaktene annekterte/tok over roret i Ukraina, og Krim og østprovinsene ikke gjerne ville følge på lasset, så ble det gnisninger.

Så har NATO og vår egen forsvarsminister, av en eller annen merkelig grunn, funnet ut at de skal begynne å frykte represalier fra russerne  i nordområdene. Selvfølgelig er det en latterlig tro eller innstilling, russerne har ingen interesse eller nytte av å øke sin innflytelse eller styring der. Sånn sett kan man naturligvis da si, at om NATO vil leke krig for seg selv i havet, og ødsle bort verdier, så sjenerer det neppe noen.

Men allikevel, jo! Begynner NATO med noen slags ytterligere maktdemonstrasjon, kan russerne naturligvis føle seg provosert, se det som en trussel, og svare med også å øke sin krigsberedskap tilsvarende den primitive NATO ideen. Dermed er du tilbake til tankegangen fra den kalde krigen med meningsløs og livsfarlig kapprusting.

NATO sier at hensikten med opprustningen skal være å avskrekke russerne fra å finne på noe.  Å avskrekke?  Hva i all verden for tankegang er det? Hvor har NATO-krigerne vært i psykologitimene? Skrekk ja, men avskrekking? De kan vel ikke for ramme alvor tro at sabelrasling fører til noe som helst annet enn påskrekking.  Slik reagerer de da alltid selv også! Hvis de følger seg truet svarer de da slett ikke med å sitte med hendelen i fanget og smile pent. Tvert imot da ruster de selv. Hvordan kan de da tro at russerne vil reagere stikk motsatt?

Nå oppfører NATO seg så barnslig, aggressivt og farlig, at det vel er på høy tid å trekke oss fra den truende krigerklubben NATO. Vi bør absolutt holde oss unna aggresjon så vi kan leve trygt.
Bjørn

 

Ja, sånn kan det også sees med våre farlige med NATO-øyne:

Har Regjeringen gått fra vettet? Ikke lag mer krig og flere flyktninger i Syria!!!

Nå vil regjeringen sende 60 krigere til Syria. Men,  de skal ikke krige, de skal bare få andre til å gjøre det!!! Effektivt ikke sant?  Da får vi mange ganger så mye kriging for pengene!

Til og med Børge Brende, som vi  tidligere oppfattet som en snill og moderat mann, skal ha bifalt planene! Men hva i all verden er det de tenker på? Jeg trodde der allerede var alt for mange krigere i Syria, og alt for mye ulykke, samt alt for mange flyktninger.

Men jo, de skal bare lære fra seg å drepe IS-rebeller. Burde vi ikke snart vite at for hver av dem som blir drept, får IS økt sympati?  Vår aggresjon skaper flere desperadoer enn de som forsvinner. Potensialet er stort, der er nesten to milliarder muslimer i verden som IS kan sanke sympati hos.  Islam vokser i antall og utbredelse, og de blir stadig mer radikale. Dere har vel ikke tenkt å drepe dem alle, når antallet IS-tilhengere bare stiger og stiger? Kanskje er det på tide å legge om strategien?

Det er selvfølgelig prisverdig at regjeringen vil gjøre noe. Men hvorfor skal vi da velge å gjøre ting som forverrer situasjonen? Da ville det vel være bedre å ikke gjøre noe? Mer vold, hat og elendighet er naturligvis resultatet. Mer slakteri på begge sider, mer nød, større ødeleggelser, økning av deres forbitrelse mot vesten og selvfølgelig også økende hat mot oss og større grunn til å planlegge djevelskap også her!

Men kanskje KUNNE vi heller ha  gjort noe positivt? Humanitær innsats med mat, medisiner og omsorg er bra. Da vinner vi kanskje litt popularitet også. Opplæring, innbefattet litt psykologi om menneskelige reaksjoner kunne vi ha prøvd. Da ville de kanskje forstå, at den volden de skaper, fører til det motsatte av de mål de har satt seg. Jeg tror ikke at noen kan nå positive mål med negative virkemidler. Det burde være elementær psykologi!  Vi kunne vel heller støtte de fredsforhandlinger som foregår, enn å motarbeide dem på denne måten. Eller om vi kunne klatre ned fra vår belærende høye hest og se at de kanskje ikke bare kjemper for idioti, og  begynne å snakke med IS som likemenn.  Da kunne vi finne ut, om ellers aldri så galt, at der også fins positive elementer i deres mål. Kanskje kunne vi komme så langt at vi kunne lære litt av hverandre også , og begynne å samarbeide litt? Kan det bremse bestialiteten tror du?

Jeg tror faktisk at det går an å snakke sammen, også med IS.  Skulle vi kanskje prøve? RISIKOEN er liten! Be dem med på fisketur Erna, det er mer virksomt enn de store konferansene, der alle har som oppgave å forsvare sine standpunkter.

Kjære Regjering: Det er ingen skam å snu!

Bjørn