Kategori: Oljeutvinning

Under Koronakrisen gikk oljeforbruket ned, lagrene fyltes og prisene sank dramatisk. Organisasjonen av oljeeksporterende land, OPEC kom sammen, ble enige om å strype produksjonen litt, og prisene økte noe. OPEC består nå av  Algeri, Angola, Kongo, Ekvatorial Guinea, Gabon, Iran, Irak, Kuwait, Libya,  Nigeria, Saudi Arabia, Emiratene og Venezuela. De representerer ca. 30 % av verdens oljeutvinning. De ville neppe reagere sterkere enn de gjorde, først og fremst på grunn av konkurransen med utenforstående oljeeksportører, inkludert Norge.

 

Norge som henter olje under havbunnen har naturlig nok mye høyere utvinningskostnader enn de som henter oljen fra bakken, og  økonomien vår kom derfor i ulage. Når en ønsker etter hvert å redusere oljeutvinningen og øke produksjonen av fornybar energi, er det naturligvis meningsløst å ha så lave oljepriser  at  oljeproduksjonen blir ulønnsom  og annen energi ikke blir konkurransedyktig.  Nå diskuteres hva vi bør gjøre for å redde det som skulle være gullkalven: subsidier, skattelette eller hva.  Vi forbereder oss  på store innhugg i økonomien.

Det er naturligvis paradoksalt. Vi ønsker å komme over fra olje til mer skånsomme energiformer. Allikevel selger vi oljen til ulønnsomme spottpriser så andre energiformer taper i konkurransen, og dermed ikke får den vekst de fortjener.

Prisene styres nå av tilbud og etterspørsel. Når produksjonen går opp og behovet går ned synker prisene.  Når behovet går ned, må også produksjonen gå ned, ellers kollapser prisene. Å redusere produksjonen slik at prisene stiger vil  åpenbart være lønnsomt.  Vi må også innse at vi bør vente med ytterligere leteboring og videre utbygning av produksjonskapasiteten. Når vi også vet at verdens oljeressurser er sterkt avtagende, er det åpenbart fordelaktig, både å bergrense utvinningen og å avvente videre utbygning.  Så kan vi heller konsentrere oss om utvikling og utbygning av vindkraft.

Å øke oljeprisene er kanskje den eneste prisøkning som bare har fordeler! Oljeinntektene blir høyere, oljeforbruket blir lavere, fornybar energi blir mer konkurransedyktig. Særlig vindkraftutbygningen får  mer vind i seilene. Verkstedindustrien får tilgang til nye markeder. Vi kan utvikle vår kompetanse på vindkraft og annen fornybar energi. CO₂-belastningen blir  også redusert.

På grunn av økt utvinningskapasitet på verdensbasis, og konkurranse som tvinger prisene ned, er det ikke uten videre enkelt, ensidig å senke produksjonen og øke prisene. OPEC har gjort mange forsøk på det, men må da se på at piratnasjoner som Norge stort sett tar lite hensyn, bare turer frem som før og ødelegger markedet. Vi hadde et eksempel på det på 80-tallet da jeg jobbet i oljeproduksjonslandet Indonesia og Kåre Kristiansen var olje- og energiminister. Folk var så rasende på Norge som ødela oljemarkedet, at jeg måtte unngå å kalle meg norsk!

Hadde derimot alle de vesentlige oljenasjonene kunnet disiplinere seg og holde seg til avtalte produksjonsandeler, ville det være mye enklere å fastsette en rasjonell pris og holde seg til avtalte produksjonskvoter. Oljeprisen i dag burde ha vært vesentlig høyere og verden kunne høste fordeler av det:

• Oljeinntektene ville bli bedre for alle oljeutvinnende nasjoner, og vi ville få overskudd til godt vedlikehold, systemutvikling, effektivisering og velferd
• Behovet og innsatsen for utvikling av vindkraft og annen fornybar energi ville vokse
• Verkstedindustrien og andre innsatsfaktorer ville få hendene fulle med alternativ utbygging,  og de kostbare støttepakkene til verfts- og oljeindustrien kunne skrinlegges.
• CO₂-belastningen ville bli drastisk redusert.
• Elektrisk kraft ville kunne bli en langt hyggeligere og enklere eksportartikkel enn olje og gass.
• Våre etterkommere ville kunne få glede og nytte av inntekter av oljeutvinning lang tid inn i fremtiden, og med langt høyere utbytte enn det vi har i dag.

Bare ett vesentlig spørsmål gjenstår: Hvordan skal vi, alle oljeeksportørene, kunne disiplinere oss til produksjonskvoter slik at fornuftige og forutsigbare oljepriser kan oppnås?

Svaret bør være åpenbart: Vi må ta initiativet til å melde oss inn i OPEC, og få med oss andre utenforstående land, slik at vi alle kan høste disse fordelene. Kan vi få med oss land som Canada, Russland, Mexico, Kina, Brasil og Australia er  mye vunnet. OPEC bør da også få en kontrollfunksjon for å forsikre oss alle om at vi overholder produksjonskvotene.  Både vi som står utenfor, og alle som allerede er medlemmer, vil høste nytten av det.

På sikt vil det også være til fordel for  de nasjoner som ikke utvinner olje selv. De vil kunne forholde seg til en forutsigbar prisutvikling på olje. Deres muligheter til å utvike og bygge ut fornybar energi vil bli bedre.  CO₂-belastningen vil gå ned.

Å selge denne ideen til andre oljeeksporterende land som ikke er OPEC-medlem behøver slett ikke bli uoverkommelig.  Saken har store fordeler for oss alle! Samarbeid med den største av dem, Russland, vil også utvilsomt lette på spenningene oss i mellom.

OPEC har oppnådd mange gode resultater også tidligere!  Dagens OPEC-medlemmer vil også høste fordeler av forsterkningen av organisasjonen.
Bjørn