Jeg var ung den gangen. Jeg var fylt 14 år og gikk siste året på folkeskolen 8. mai 1945 da Tyskland til slutt kapitulerte, vi var fri og folket vårt jublet. Tyskerfangene, inkludert min pappa, alle radmagre, kom hjem fra Grini. Under hele skoletiden hadde vi stadig diskutert hvordan krigen kunne ha vært unngått. Jeg ble hånet av skolekammerater fordi jeg ikke hadde særlig tillit til krigsmaktene. Tyskland og deler av Europa lå i ruiner.
Hadde vi oppført oss annerledes i 30-årene, gått sammen med Tyskland og Europa (slik Nansen gjorde det overfor Russland) for å løse våre dels litt felles problemer, da hadde vi utvilsomt heller opparbeidet vennskap og tillit. Da hadde det nok ikke vært så enkelt for Hitler å rive det tyske folk med på å invadere oss. Da hadde vi neppe fått noen annen verdenskrig!
Tyskerne møtte liten motstand da de kom. Invasjonen gikk enkelt og ødeleggelsene var minimale. Bare særlig i Narvik var motstanden stor og byen ble stort sett ødelagt. Fordi vi ellers ikke var særlig utrustet for det, kunne vi gjøre liten motstand. Derfor ble også ødeleggelsene minimale og vi ble i fortsettelsen relativt brukbart behandlet. I okkupasjonsårene frem til 1945 merket vi først og fremst rasjonering og restriksjoner. På skolen ble vi alle annen hver dag servert ertesuppe og havresuppe fra Sverige. Hjemme fikk de av oss som hadde pappa i fengsel av og til levert private danskepakker med mye godt. Det vi merket av krig var ellers mest organisert rasjonering og engelske flyangrep mot tyskerne som hadde besatt oss.
Det jeg kanskje husker best, var mot slutten av okkupasjonen: Englenderne kom for å bombe. Målet var kanskje tyske krigsskip på havna i Ålesund. Vi var 500 barn på den store skolen på haugen like ved. Alle gikk vi i kjelleren. Da sirenene blåste «faren over» ble vi litt forskrekket: Det vakre tårnet i toppetasjen der vi nettopp hadde satt var borte, smadret av en bombe! Sånne ting var vel det skumleste vi opplevde i løpet av de 5 årene. Hensynene til sivilbefolkningen var ikke alltid det viktigste. De kunne naturligvis ha ventet til etter skoletid med sitt bombetokt, men nei!
I dag blir det satset veldig mye mer på militær «beskyttelse». I Ukraina ser vi eksempel på hvordan det utvikler seg. Putin var engstelig for vestlig overtakelse av hele landet inkludert områdene som ikke ønsket det, og også for NATO-oppbygning av militærvesenet kloss ved. Etter 8 år med borgerkrig fra de som ønsket å fortsette som Russland-assosierte rant det over for han og han gikk til invasjon. Krigen han startet kunne ha vært over på noen dager og alle kunne fått det slik de ønsket. I stedet fikk vestmaktene blod på tann, pøste inn krigsutstyr og fikk i gang en voldsom hets mot Putin. Det oppstod en meningsløs krig og Putin ble utsatt for enormt hat. Ingen forsøkte å snakke fornuft sammen. Nå har krigen vart i over 3 år, ødelagt store deler av landene, drept over 2 millioner mennesker og skapt enorme motsetninger mellom øst og vest.
Hadde vi prøvd å lære litt av vår historie kunne alt vært unngått. Verden kunne leve sammen i fred og fordragelighet med hjelp og omsorg for hverandre uten frykt.
—————
Spørsmålet mitt i overskriften er naturligvis feil! Spørsmålet er slett ikke hva vi burde ha gjort 9. april – men hva vi burde gjort i årene før for å unngå en 9. april! Vi hadde antakelig over 10 år på oss til å skape et godt forhold til Tyskland og innbyggerne der. Da hadde neppe invasjonen og annen verdenskrig oppstått! Hitler ville ikke ha blitt velsignet i Tyskland om han i det hele tatt hadde prøvd!
Skal vi nå gå en ny verdenskrig i møte – fullstendig unødvendig? Hvorfor lærer vi fortsatt ikke?
Kjærlighet, omtanke og omsorg er og blir alltid bedre enn våpen og krig!
Heller enn å levere våpen og ødelegge både landene, menneskene og forholdet mellom dem, burde vi ha spurt Putin: Hva kan vi sammen gjøre for at menneskene i begge landene skal få det best mulig, uten frykt og nød?
Hadde vi heller gjort det kunne vi få et strålende godt forhold til begge landene og vi kunne alle leve i trygghet! Det ville faktisk også ha kostet oss mindre.
Alt håp er ikke ute ennå. Kan vi få våre myndigheter til å snu?
Bjørn
