Eggdonasjon = Barneprodukson

Jeg bodde i Kenya på 70-tallet. Der vokste landets viktigste matingrediens, hvit mais. En gang kom en båt med nødproviant fra USA. Det var gul mais. Kvinner fikk ikke lov å spise den. De sa at fargen skyltes befruktningshindrende middel.   Befolkningsøkningen var da på 3,3 % årlig. Da bodde der 17 millioner mennesker. Nå bor der 48 millioner, allerede 3 ganger så mange! De mente befolkningsøkningen var viktig for å for å sikre sin alderdom ved å få mange barn. Jeg jobbet med bedriftsutvikling og var stolt da jeg skapte 2000 arbeidsplasser der. Nå utgjør det vel en promille av den årlige befolkningsøkningen.

HHD12_8FrontBefolkning

Befolkningen øker eksponentielt også i resten av verden. Det er naturligvis dette som vil ta knekken på sivilisasjonen om det får fortsette. (Se mer i min artikkel om overbefolkning under www.redde-verden.com ).  Befolkningsøkningen er nå svært høy også i Norge.  Her er den langt farligere enn i Kenya, fordi forbruket per person er mange ganger høyere her.

Allikevel gjør politikerne våre uten motforestillinger nesten hva som helst for å øke folketallet!  Å ha store barnefamilier er blitt en betydelig inntektskilde for mange, og det tys til tvilsomme metoder for å øke befruktningsmulighetene. Sæddonasjon er innført, og nå diskuteres også eggdonasjon. Men det viktigste momentet i debatten, om befolkningsbegrensning, er totalt uteglemt! I kyllingproduksjonen er naturmetoden for lengst forlatt. Det brukes rugemaskiner. Når vi har erstattet både egget og befruktningen for mennesker, blir kanskje neste trinn å unngå den naturlige livmoren og lage babyrugemaskiner i store klekkerier – tenk så praktisk! Barneproduksjonen kan bli like effektiv som kyllingproduksjonen! Vi kan snart skape babyer og mennesker like billig som kyllinger. Kyniske samfunn kan produsere slaver og krigere på løpende bånd, kanskje for salg?

I miljødebatten diskuteres det nå nesten utelukkende om CO2. Alle andre momenter synes å være glemt, også den langt fremskredne overbefolkingen. Skulle likevel noen fortsatt hevde at CO2-spørsmålet er det viktigste, så bør det nå omsider være klart for alle, at den beste måten å redusere CO2-belastningen på, er å stanse befolkningseksplosjonen.La det være et spørsmål om sivilisasjonens undergang eller ei; Vi ønsker barn og ”eggdonasjon er rettferdig når sæddonasjon er tillatt!”  Jeg er ikke så sikker på om de enfoldige skal arve jorden!
Bjørn

 

 

Flyktningehjelp eller konfliktløsning?

 

Syria. Med grense mot Middelhavet,Lebanon, Israel, Jordan Irak og Tyrkia

Flyktningene fra Syria kommer i en nærmest uendelig strøm.  Her hjemme spør vi oss da; skal vi prioritere å ta dem hit og etter hvert gjøre dem til norske statsborgere, eller skal vi heller hjelpe dem der de er?

En nærmest uendelig strøm av Syriske flyktninger på vei til Irak

Spørsmålet er feil stilt! Det vi må prioritere er selvfølgelig å være med å løse problemene i hjemlandet for å løse konfliktene slik at folk ikke trenger å flykte. De fleste av flyktningene kunne behøves der hjemme til å arbeide for reformer og gode liv. Slik hjelp er en langt bedre løsning for dem, og enormt mye mer kostnadseffektivt også for oss.

Når det gjelder Syria, var situasjonen at folket ville være med på den ”Arabiske våren”. De ville ikke lenger se på at en liten herskende klasse,  som levde i overflod, med president Assad i spissen, undertrykte dem og lot dem leve i trange kår.

De ble tiljublet av vesten og Norge som oppildnet dem. Da ble de overivrige, og den store fadesen  inntrådte: De ble voldelige, og volden utviklet seg til borgerkrig. Hele tiden tittet vi over gjerdet og heiet på dem. Vi frydet oss over ”den folkelige oppstanden”.  Vi ga dem også militær assistanse!  Vi sendte til og med krigere som hisset dem opp ytterligere og lærte dem å hate, plyndre og drepe. Ulykken vokste over alle grenser.

 

Militær hjelp er ikke hjelp! Også i Syria førte det til katastrofe for de som ble «hjulpet»!

Tenk om vi i stedet hadde lært dem klokskap, forhandlingsteknikk, tålmodighet og samarbeid for å finne bedre løsninger. Vi burde  ha tilstrekkelig erfaring fra nytten av fredelig sosial kamp i vår nære historie.  Hadde vi opptrådt fornuftig kunne vi ha vært med på en langsom utvikling av lykkelige samfunn.  Nå er vi dessverre medansvarlige for at landet ligger i grus.

Konflikter har alltid minst to sider. Og da er det gjerne slik at begge sider får støtte fra ulike hold. Så også her: Vesten, med USA og Norge støtter opprørerne, mens Russland, Iran og andre støtter det lovlige regimet.  Disse utenlandske krigsmaktene har overtatt en stadig større del av ødeleggelsene, og sloss mot hverandre på Syrias bekostning. Nå burde vi  omsider kunne se hvilke uhyrligheter vi har stelt i stand.

Men nei! Børge Brende, Anniken Huitfeldt og Bård Vegard Solhjell diskuterte forleden i Politisk Kvarter i NRK hva som nå bør gjøres. Alle virket snurtne fordi det nå er Russland som har fått til en våpenhvile igjen.  De snakket alle bare om fortsatt militær innsats ved siden av hjelp til ofrene for krigen. Reelle forsøk på å roe ned gemyttene og konfliktløsning som er den eneste farbare vei ut av uføret, var ikke nevnt med et ord!

I Aleppo fryder de seg som du kan se over resultatene av den norske innsatsen i landet.

Hvilken part som kommer ”seirende” ut av krigen har egentlig marginal interesse.  Det som betyr noe er at de må slutte å sloss og etter hvert forsøke å samarbeide. Når skal vi våkne opp og bli litt mer realistiske i dette landet? Hvor lenge skal vi være underdanige overfor amerikanerne og NATO, når vi for lengst burde ha sett alt det meningsløse som de foretar seg?
Bjørn